1848

Karl Marx og Friedrich Engels



Det kommunistiske manifest



Innledning

Et spøkelse er på ferde i Europa - kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har forent seg til en hellig hetsjakt motdette spøkelse - paven og tsaren, Metternich og Guizot, franske radikale og tysk politi.

Hvor fins det opposisjonsparti som ikke er blitt skjelt ut for å være kommunistisk av sine regjerende motstandere, - hvor fins det opposisjonsparti som ikke har slynget denne brennemerkende klander tilbake både mot mer fremskredne opposisjonfolk og mot sine reaksjonære motstandere?

To slutninger kan en trekke av denne kjensgjerning.

Kommunismen annerkjennes allerede av alle europeiske makter som en makt.

Det er på tide at kommunistene åpent legger fram for hele verden sitt syn, sine mål, sine tendenser. og stiller et manifest fra partiet selv opp mot eventyrene om kommunismens spøkelse.

Med dette formål har kommunister av forskjellige nasjonaliteter samlet seg i London og satt opp følgende manifest, som blir offentliggjort på engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk.





Del 1

Borger og proletar



Hele samfunnets historie ( 1 ) fram til nå er historien om klassekamper.

Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn - kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang.

I de tidligere epoker i historien finner vi nesten overalt en fullstendig organisasjon av samfunnet i forskjellige stender, en mangfoldig oppdeling av samfunnet i stender. I det gamle Romerriket har vi patrisiere, riddere, plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner, livegne og dessuten særskilte trinn innenfor nesten alle disse klassene.

Det moderne borgerlige samfunn som er utgått av føydalsamfunnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykkelse, nye former for kamper istedenfor de gamle.

Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.

Av middelalderens livegne utgikk by-småborgerne i de første byer, av disse byborgere utviklet seg de første elementer til borgerskapet.

Oppdagelsen av Amerika, sjøveien om Afrika skapte et nytt felt for det oppkommene borgerskap. Det ostindiske og kinesiske marked, koloniseringen av Amerika, varebyttet med koloniene, økningen av byttemidler og varer overhodet ga handelen, skipsfarten, industrien et oppsving uten tidligere sidestykke og dermed det revolusjonære elernent i det oppsmuldrende føydalsamfunn en hurtig' utvikling.

Den føydale eller laugmessige driftsmål te innenfor. industrien strakk ikke lenger til for det voksende behov som kom med de nye markeder. Manufakturen trådte i stedet. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstand; arbeidsdelingen mellom de forskjellige korporasjoner måtte vike for arbeidsdelingen innenfor hvert enkelt verksted.

Men markedene vokste stadig, behovet økte stadig. Heller ikke manufakturen strakk til lenger. Da kom dampen og maskineriet og revolusjonerte den industrielle produksjon. I stedet for manufakturen kom den moderne storindustri, i stedet for den industrielle middelstand kom de industrielle millionærer, sjefene for hele industrielle armeer, de moderne bursjoaer.

Storindustrien har opprettet det verdensmarked som oppdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten, samferdselen til lands en umåtelig utvikling. Dette har i sin tur virket tilbake på industriens utbredelse, og i samme monn som industri, handel, skipsfart, jernbaner bredte seg utover, utviklet også borgerskapet seg, økte sine kapitaler, trengte alle klasser som stammet fra middelalderen, i bakgrunnen.

Vi ser altså hvorledes det. moderne borgerskap selv er produkt av en lang utviklingsgang, en rekke omveltninger i produksjons- og kommunikasjonsmaten.

Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framsteg for borgerskapet. Det var en undertrykt stand under føydalhermes herredømme, det ble en væpnet og selvstyrt sammenslutning i kommunen ( 2 ) noen steder dannet det uavhengige byrepublikker, andre steder utgjorde det den tredje skattepliktige stand i et monarki, deretter var det på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarki og er i det hele tatt hovedgrunnlaget for de store monarkier, og endelig etter reisningen av storindustrien og verdensmarkedet erobret det i den moderne representativstat det politiske herredømme for seg selv. Den moderne statsmakt er intet annet enn, et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.

Borgerskapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle.

Der borgerskapet er kommet til makten, har det gjort ende på alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangeartede føydalbånd som knyttet mennesket til dets naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd mellom menneskene tilbake enn den nakne egeninteresse, den følelsesløse "kontante betaling". Det har druknet det fromme svermeris, den ridderlige begeistrings, den spissborgerlige sentimentalitets hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann. Det har oppløst, den personlige verdighet i bytteverdi, og i stedet for de utallige hjemlede og hevdvunne friheter satt den ene samvittighetsløse frihet - frihandel. Det har kort sagt i steder for en utbytning tilslørt av religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytning.

Borgerskapet har fjernet helgenglorien fra all ærefrykt. Det har forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere.

Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold.

Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelse som reaksjonen i så høy grad beundrer ved middelalderen, var parret med det seigeste dagdriveri. Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig. å. revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot det fremste eksistensvilkår for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen

av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter oppløses, alle nydannede forhold foreldes før de kan forbene seg. Alt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vanhelges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin

livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk.

Behovet for en stadig utvidet avsetning av dets produkter jager borgerskapet over hele jordkloden. Over alt må det slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser.

Borgerskapet har ved sin eksploatering av verdensmarkedet gitt produksjonen og konsumsjoneni alle land en kosmopolitisk karakter. Det har til de reaksjonæres store sorg revet den nasjonale grunnen bort under industrien. De urgamle nasjonale industrier er tilintetgjort og tilintetgjøres daglig. De fortrenges av nye industrier som det blir et livspørsmål for alle siviliserte nasjoner å opprette, industrier som ikke lenger forarbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer som tilhører de fjerneste strøk, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i landet selv. men i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behov som ble tilfredsstilt ved landets egne frambringelser, kommer nye som krever produkter fra de fjerneste land og klima for å tilfredsstilles. I stedet for den gamle lokale og nasjonale, karrige selvforsyning og avstengthet kommer et allsidig samkvem, en allsidig innbyrdes avhengighet mellom nasjonene. Og i den åndelige produksjon på samme måte som i den materielle. De enkelte nasjoners åndelige frambringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensning blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer danner det seg en verdenslitteratur.

Borgerskapet river alle, også de mest barbariske nasjoner med inn i sivilisasjonen, ved den hurtige forbedring av alle produksjonsredskaper, ved den grenseløse lettelse i kommunikasjonene. De billige prisene på varene er det tunge artilleri hvormed det legger alle kinesiske murer i grus, hvormed det tvinger barbarenes mest hårdnakkede fremmedhat til å kapitulere. Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå under; det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjon hos seg selv, dvs. bli bursjoa-nasjon. Kort sagt - Det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.

Borgerskapet har lagt landsbygda under byens herredømme. Det har skapt veldige byer, det har i høy grad økt bybefolkningens tallmessige styrke i forhold til landbefolkningen og således revet en betydelig del av befolkningen bort fra landlivets sløvhet.

På samme måte som borgerskapet har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de barbariske og halvbarbariske land avhengig av de siviliserte, bondefolkene av bursjoafolkene, østerlandene av vesterlandene.

Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i en nasjon, en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.

Borgerskapet har under sitt, ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet fram av jorda -hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!

Vi har altså sett; de produksjons- og kommunikasjonsmidler som dannet grunnlaget for borgerskapets utvikling, ble til i føydalsamfunnet. På et visst trinn i utviklingen av disse produksjons- og kommunikasjonsmidler svarte ikke lenger de forhold hvorunder føydalsamfunnet produserte og fordelte - den føydale organisering av landbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforhold - til de produktivkrefter som alt var utviklet. De hemmet produksjonen istedenfor å fremme den. De forvandlet seg i like så mange lenker. De måtte sprenges, og de ble sprengt.

I deres sted kom den frie konkurranse med den samfunnsmessige og politiske konstitusjon som var tilpasset den, med borgerklassens økonomiske og politiske herredømme.

For våre øyne foregår en liknende bevegelse. De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforhold, det moderne borgerlige samfunn som har framtryllet disse veldige produksjons- og utvekslingsmidler, likner trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram. Alt i årtier har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkrefters opprør mot de moderne produksjonsforhold, mot de eiendomsforhold som er livsbetingelsene for borgerskapet og dets herredømme. Vi trenger bare å nevne handelskrisene, som ved sin periodiske tilbakevenden stadig mer truer med å sette spørretegn ved hele det borgerlige samfunns eksistens. Ved handelskrisene tilintetgjøres regelmessig en stor del ikke bare av de frembrakte produkter, men også av de produktivkrefter som allerede er skapt. I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker, -overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, - en hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig synes å ha avskåret det fra alle livsmidler; industrien, handelen synes å være ødelagt - og hvorfor?

Fordi det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for mye handel. Produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforhold, tvert imot er de blitt for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, - og så snart de overvinner denne hemningen, bringer de hele det borgerlige samfunn i uorden, truer de den borgerlige eiendoms eksistens. De borgerlige forhold er blitt for trange til å romme den rikdom de selv har frambrakt.

Med hvilke midler overvinner borgerskapet krisen? På den ene siden ved en nødtvungen tilintetgjøring av en mengde produktivkrefter, på den annen side ved erobring av nye markeder og grundigere utbytning av de gamle. Hvorledes altså? Ved at de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene.

De våpen borgerskapet seiret over føydalismen med; retter seg nå mot borgerskapet selv.

Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det selv døden, det har også frambrakt de menn som skal bruke disse våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene.

I samme utstrekning som borgerskapet, dvs. kapitalen utvikler seg, utvikler også proletariatet seg, den moderne arbeiderklasse, som bare lever så lenge de finner arbeid og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen. Disse arbeidere, som må selge seg stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel og derfor på samme måten utsatt for alle omskiftelser i konkurransen, alle svingninger på markedet.

Proletarens arbeid har ved utbredelsen av maskinene og arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir bare et tilbehør til maskinen, og det kreves hare det enkleste, mest ensformige, mest lettlærtete håndgrep av ham. Kostnadene arbeideren medfører, innskrenker seg derfor nesten bare til de underhold han trenger til sitt underhold og til for plantning av sin rase. Men prisen på en vare. altså også på arbeidet, er lik dens produksjonskostnader. I samme grad som ubehaget ved arbeidet øker, synker derfor lønnen. Ja, enda mer i samme omfang som maskiner og arbeidsdeling øker, tiltar også arbeidets mengde, enten ved at arbeidstiden forlenges, eller det kreves mer arbeid i en gitt tid, eller farten på maskinene økes osv.

Den moderne industrien har forvandlet den patriarkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere, stuet sammen i fabrikken, blir organisert på soldatvis. Som menige industrisoldater blir de stilt under oppsyn av en hel stab av underoffiserer og offiserer De er ikke bare borgerklassens, borgerstatens treller, men hver dag, hver time trellbindes de av maskinen, av oppsynsmannen og ikke minst av den, enkelte fabrikk-bursjoa selv. Dette despotiet er dess mer smålig, avskyelig og opprørende. jo mer åpent det proklamerer vinning som sitt mål.

Jo mindre dyktighet og fysisk kraft håndens arbeid krever, dvs. jo mer den moderne industri utvikler seg, dess mer fortrenges mennenes av kvinne og barnearbeid. Forskjell i kjønn og alder, har ikke lenger noen samfunnsmessig gyldighet for arbeiderklassen. Alle er arbeidsinstrumenter, som alt etter alder og kjønn medfører forskjellig kostnad.

Når utbytningen av arbeideren fra fabrikantens side er avsluttet for så vidt som arbeideren har fått sin lønn utbetalt, kaster de andre deler av borgerskapet seg over ham - huseieren, handelsmannen, pantelåneren osv.

De som har tilhørt de lavere lag av middelstanden, småindustrielle, handelsmenn og rentierer, håndverkere og bønder, alle disse klasser synker ned i proletariatet, dels fordi deres lille kapital ikke strekker til for storindustriell drift og ligger under i konkurransen med de større kapitalistene, dels fordi deres fagdyktighet blir satt ut av kurs av nye produksjonsmetoder. Slik rekrutteres proletariatet fra alle klasser i befolkningen.

Proletariatet gjennomgår forskjellige utviklingstrinn. Dets kamp mot borgerskapet begynner i og med at det blir til.

Til å begynne med kjemper de enkelte arbeidere, så arbeiderne i en fabrikk, dernest arbeiderne i en bransje på ett sted mot den enkelte bursjoa som utbytter dem direkte. De retter sine angrep ikke bare mot de borgerlige produksjonsforhold, de retter dem også mot selve produksjonsredskapene; de ødelegger de fremmede konkurrerende varene, de slår i stykker maskinene, de setter ild på fabrikkene, de søker å vinne tilbake til middelalderarbeiderens ugjenkallelig tapte stilling.

På dette trinn utgjør arbeiderne en masse som er spredt over hele landet og som er splittet av konkurransen. Arbeidersamhold i masseomfang er enda ikke resultat av at arbeiderne har sluttet seg sammen av egen drift, men av at borgerskapet har forent arbeiderne, fordi borgerskapet for å nå sine egne politiske mål må sette hele proletariatet i bevegelse og foreløpig også er i stand til dette. På dette trinn kjemper proletarene altså ikke mot sine fiender, men mot sine fienders fiender, restene av det absolutte monarki, jordeierne, de ikkeindustrielle bursjoaer, småborgerne. Hele den historiske bevegelse er således konsentrert i hendene på borgerskapet, enhver seier som da vinnes, er en seier for borgerskapet.

Men med industriens utvikling ikke bare vokser proletariatet; det blir trengt sammen i større masser, det vokser i styrke og det føler mer denne styrken. Interessene og levevilkårene innenfor proletariatet utjevnes mer og mer alt ettersom maskinene mer og mer visker ut forskjellene i arbeidet og nesten overalt trykker lønningene ned på det samme lave nivå. Den voksende konkurransen innenfor borgerskapet, og handelskrisene som er en følge av det, gjør arbeidernes lønninger stadig mer ustabile; den raskere og raskere utvikling av maskinene og den ustanselige forbedringen de gjennomgår, gjør arbeidernes hele livssituasjon stadig mer usikker. Sammenstøtene mellom den enkelte arbeider og den enkelte bursjoa får mer og mer karakteren av sammenstøt mellom to klasser. Arbeiderne begynner å danne sammenslutninger mot borgerskapet, de går sammen for å holde arbeidslønnen oppe. De grunnlegger selv varige sammenslutninger for å ruste seg til de leilighetsvise opprør. Her og der gir karapen seg utbrudd i oppstyr.

Av og til seirer arbeiderne, men bare forbigående. Det egentlige resultat av kampene er ikke det de umiddelbart oppnår, men det at arbeidernes sammenslutning griper stadig mer om seg. Den fremmes med veksten i kommunikasjonsmidlene, dette produkt av storindustrien som setter arbeiderne i de forskjellige landsdeler i forbindelse med hverandre. Og det er bare en slik forbindelse som, skal til for å sentralisere alle de mange lokale kamper, som over alt er av samme karakter, til en nasjonal kamp, en klassekamp. Men enhver klassekamp er en politisk kamp. Og den sammenslutning som middelalderens borgere med sine bygdeveier trengte århundrer for å skape, den får de moderne proletarer med jernbanen i stand på noen få år.

Denne organisering av proletarene til en klasse og dermed til politisk parti blir stadig vekk. sprengt opp av konkurransen mellom arbeiderne selv. Men den oppstår alltid på nytt, sterkere, mer sammensveiset, mektigere. Den tiltvinger seg av enkelte arbeiderinteresser i lovs, form, idet den utnytter borgerskapets indre splittelse. Et eksempel er loven om ti-timersdagen i England. Sammenstøtene innenfor det gamle samfunn i det hele tatt fremmer på mange måter proletariatets utvikling. Borgerskapet står i stadig kamp - først mot aristokratiet, deretter mot de deler av borgerskapet selv hvis interesser er kommet i motstrid med, industriens framsteg, og alltid mot borgerskapet i alle andre land. I alle disse kampene er det nødt til å appellere til proletariatet, til å nytte dets hjelp og på den måten trekke det inn i den politiske bevegelsen. Borgerskapet tilfører således selv proletariatet sine egne dannelseselementer, dvs. våpen mot seg selv.

Videre blir, som vi har sett, hele bestanddeler av den herskende klasse kastet ned i proletariatet som følge av industriens utvikling, eller i det. trues deres livsvilkår. Også de tilfører proletariatet en mengde dannelseselementer.

Og endelig - i de tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen for den herskende klasse, innenfor hele det samfunn en så heftig, en så grell karakter at en del av den herskende klasse sier seg løs fra den og slutter seg til den revolusjonære klasse, den klasse som bærer framtiden i seg. Likesom før i tiden en del av adelen gikk over til borgerskapet, går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologer som har arbeidet seg fram til teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelse.

Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustriener kommet, mens proletariatet er storindustriens kjerneprodukt.

Middelstendene - småindustrielle, småkjøpmennene, håndverkerne, bøndene - alle kjemper de mot borgerskapet for å redde sin eksistens som middelstender fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. ja, mer enn det - de er reaksjonære, for de søker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med henblikk på sin forestående overgang i proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, så forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets.

Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av det gamle samfunns laveste lag, blir ved en proletarisk revolusjon slynget inn i bevegelsen her og der, men ifølge hele sin livsstilling vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære manipulasjoner.

Det gamle samfunns livsvilkår er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til kone og barn har intet felles med det borgerlige familieforhold. Det moderne arbeid i industrien, den moderne undertrykkelse under kapitalen - det samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland - har strøket av ham hvert drag av nasjonal karakter. Lovene, moralen, religionen er for ham like så mange borgerlige fordommer, skalkeskjul for like så mange. borgerlige interesser.

Alle tidligere klasser som erobret makten for seg søkte å sikre den livsstilling de allerede hadde vunnet, ved å underlegge hele samfunnet under sine vilkår for ervervsmåte. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkrefter ved å avskaffe sin egen forutgående tilegnelsesmåte og dermed avskaffe hele denne tilegnelsåmåten. Proletarene har intet eget å bevare, deres oppgave er å tilintetgjøre alle tidligere privatgarantier og all privatforsikring.

Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller bevegelser i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelse er det overveldende flertalls selvstendige bevegelse i det overveldende flertalls interesse. Proletariatet, det laveste lag i det nåværende samfunn, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp uten at hele overbygningen av lag som danner offisielle samfunn, sprenges i luften.

Proletariatets kamp mot borgerskapet er, om ikke i sitt innhold, så likevel i formen, til å begynne med en nasjonal kamp. Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først gjøre opp med sitt eget borgerskap.

Idet vi her har skissert de mest allmenne faser i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfunn fram til det punkt hvor den bryter åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

Som vi har sett, berodde hele samfunnet tidligere på motsetningen mellom undertrykkende og undertrykte klasser. Men for at en klasse skal kunne undertrykkes, må den være sikret vilkår som i det minste setter den i stand til å friste en undertrykt tilværelse. Den livegne arbeidet seg fram til medlem av kommunen under livegenskapet, på samme måte arbeidet småborgeren seg fram til bursjoa under den føydale absolutismens åk. Men den moderne arbeider hever seg ikke opp med industriens framsteg, han synker stadig dypere under sin egen klasses vilkår. Arbeideren blir en pauper, og pauperismen utvikler seg enda raskere enn befolkningen og rikdommen. Dermed trer det åpent fram i dagen at borgerskapet er uskikket til å fortsette som den herskende klasse i samfunnet og påtvinge samfunnet sin klasses livsvilkår som bestemmende lov. Det er uskikket til å herske fordi det ikke er i stand til å sikre sin slave eksistensen selv innenfor hans slavetilværelse, fordi det er nødt til å la ham synke ned i en tilstand hvor det må fø ham istedenfor å bli ernært av ham. Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dvs. borgerskapets liv kan ikke lenger forenes med samfunnet.

Den vesentligste forutsetning for borgerklassens eksistens og herredømme er at rikdommen hopes opp på private hender, at kapitalen dannes og øker; forutsetningen for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen mellom arbeiderne innbyrdes. Industriens framsteg, som borgerskapet er bæreren av enten det vil det eller ikke, erstatter arbeidernes isolering gjennom konkurransen med deres revolusjonære sammenslutning gjennom assosiasjonen. Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann.Borgerskapets undergang og proletariatets seier er uunngåelige.

Noter

( 1 ) Det vil si, for I tale nøyaktig, den skriftlig overleverte historie. I 1847 var samfunnets forhistorie, den samfunnsmessige organisasjon som har gått forut for all nedskrevet historie, enn så godt som ukjent. Siden den tid har Haxthausen oppdaget felleseiet av jord i Russland, og Maurer har påvist at dette samfunnsmessige grunnlag som alle de tyske stammer historisk er utgitt av, og litt etter litt har man funnet at landsbykommuner med felles jordeie har vært samfunnets urform fra India til Irland. Den indre organisasjon i dette primitive kommunistiske samfunn ble så endelig avdekket i sin typiske form ved Morgans kron-oppdagelse av ættens virkelige natur og dens stilling innenfor stammen. Med løsningen av dette opprinnelige fellesskapet begynner samfunnet spaltning i særskilte klasser som til slutt kommer i motsetning til hverandre. Jeg har forsøkt å følge denne oppløsningsprossen i "Familiens, priviteiendommens og statens opprinnelse", annen utg., Stuttgart 1886.
(Anmerkning til den engelske utgaven av 1888. I den tyske utgaven av 1890 mangler den siste setningen i denne anmerkningen.)

( 2 ) "Kommune" var i Frankrike den betegnelse som de oppkommende byene kalte seg tilmed før de hadde greid avtvinge sine føydalherrer og mestre lokalt selvstyre og politiske rettigheter som "tredjestand". Alminnelig talt har vi er som typisk land valgt England når det gjelder borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike når det gjelder dets politiske utvikling.
(Note av Engels til den engelske utg. av 1888.)

Slik kalte byborgerne i Italia og Frankrike i middelalderen sitt by-fellesskap etter at de hadde kjøpt seg eller tiltvunget seg de første selvforvaltningsrettigheter av sine føydalherrer.
(Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)





Del 2

Proletarer og kommunister



I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele?

Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene.

De har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets interesser.

De stiller ikke opp noen særskilte ( 1 ) prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.

Kommunistene atskiller seg fra de andre proletariske partier bare ved at de på den ene siden i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengig av nasjonalitet, og på den annen side ved at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, alltid representerer helhetsbevegelsens interesser.

Kommunistene er altså i sin praksis den mest målbevisste og konsekvente del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver dem stadig videre framover; teoretisk har de framfor proletariatets øvrige masse innsikten i vilkårene for den proletariske bevegelse, dens forløp og alminnelige resultater.

Kommunistenes nærmeste mål er det samme som alle de andre proletariske partiers - å utforme proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makt.

Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg slett ikke på ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensforbedrer.

De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i en eksisterende klassekamp, i en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss. Avskaffelsen av forutgående eiendomsforhold er ikke noe særkjenne for kommunismen.

Alle eiendomsforhold har vært underkastet en stadig historisk omskiftelse, en stadig historisk forandring.

Den franske revolusjon f. eks. avskaffet føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.

Det særegne for kommunismen er ikke avskaffelse av eiendommen i det hele tatt, men avskaffelsenen av den borgerlige eiendom.

Men den moderne borgerlige privateiendom er det siste og mest fullstendige uttrykk for en framstilling og tilegning av produktene som grunner seg på klassemotsetninger, på at noen utbytter andre.

I denne mening kan kommunistene sammenfatte sin teori i det ene uttrykk: opphevelse av privateiendommen.

Man har bebreidet oss kommunister at vi vil avskaffe den personlige ervervede eiendom, skapt ved eget arbeid, - den eiendom som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.

Eiendom skapt ved eget arbeid, ervervet, tjent! Taler dere om den småborgerlige eiendom, småbonde-eiendommen, som gikk forut for den borgerlige eiendom? Vi behøver ikke å avskaffe den, industriens utvikling har avskaffet den og gjør det daglig.

Eller taler dere om den moderne borgerlige privateiendom?

Men skaper lønnsarbeidet, proletarens arbeid noen eiendom for ham? Pål ingen måte. Det skaper kapitalen, dvs. den eiendom som utbytter lønnsarbeidet, den eiendom som bare kan økes på betingelse av at den skaper nytt lønnsarbeid for igjen å utbytte det. Eiendommen i sin nåværende form er grunnlagt på motsetningen mellom kapital og lønnsarbeid. La oss se på de to sidene i dette motsetningsforhold.

Å være kapitalist betyr ikke bare å ha en rent personlig, men en samfunnsmessig stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse ved en felles virksomhet av mange, ja, i siste instans bare ved den felles virksomhet av alle medlemmer i samfunnet.

Kapitalen er således ingen personlig, men en samfunnsmessig makt.

Når altså kapitalen blir forvandlet til felleseiendom, til eiendom som tilhører alle samfunnets medlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnsmessig. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Eiendommen taper sin klassekarakter.

La oss se på lønnsarbeidet.

Lønnsarbeidets gjennomsnittspris er arbeidslønnens minimum, dvs. den sum av livsmidler som skal til for å holde arbeideren i live som arbeider. Det lønnsatbeideren tilegner seg ved sin virksomhet, strekker følgelig bare til å reprodusere nakne livet for ham. Vi vil slett ikke avskaffe denne personlige tilegnelse av arbeidsproduktene til reproduksjon av det umiddelbare livet, en tilegnelse som ikke levner noen vinst som kan gi makt over andres arbeid.

Vi vil bare oppheve denne tilegnelses elendige karakter, hvor arbeideren lever bare for å øke kapitalen, lever bare for så vidt den herskende klasse interesse krever det.

I det borgerlige samfunn er, det levende arbeid bare et middel til å øke det oppsamlede arbeid. I det kommunistiske samfunn er det oppsamlede arbeid bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes liv.

I det borgerlige samfunn hersker således fortiden over nåtiden, i det kommunistiske samfunn nåtiden over fortiden. I det borgerlige samfunn er kapitalen selvstendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig.

Og å oppheve dette forhold kaller borgerskapet å oppheve personligheten og friheten! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve bunsjoapersonligheten, bursjoaselvstendigheten og bursjoa-friheten.

Med frihet menes innenfor de eksisterende borgerlige produksjonsforhold fri handel, fritt kjøp og salg.

Men hvis handelen forsvinner, så forsvinner også den frie handel. Talemåtene om fri handel har akkurat som vårt gode borgerskaps øvrige frihetsfraser bare noen mening i motsetning til den bundne handel, til middelalderens lenkede borger, men ikke i motsetning til den kommunistiske opphevelse av handelen, av de borgerlige produksjonsforhold og av borgerskapet selv.

Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres nåværende samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler avmedlemmene, den eksisterer nettopp ved at den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som har til nødvendig forutsetning at det overveldende flertall i samfunnet er eiendomsløse.

Kort sagt, dere bebreider oss at vi vil oppheve deres eiendom. Nåvel, det vil vi.

Fra det øyeblikk hvor arbeidet ikke lenger kan forvandles til kapital, penger, grunnrente - kort sagt til en samfunnsmessig makt som kan monopoliseres, dvs. fra det øyeblikk hvor den personlige eiendom ikke kan slå om i borgerlig eiendom, fra det øyeblikk, erklærer dere, er personligheten avskaffet.

Dere innrømmer altså at dere med personlighet ikke mener noe annet enn bursjoaen, den borgerlige eiendomsbesitter. Og denne personlighet skal riktignok avskaffes.

Kommunismen fratar ingen makten til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fratar bare makten til å underlegge seg andres arbeid ved denne tilegnelse.

Man har innvendt at når privateiendommen oppheves, så opphører dermed all virksomhet, og alminnelig dovenskap vil ta overhånd.

Etter dette måtte det borgerlige samfunn forlengst være gått til grunne av ren latskap, for de som der arbeider, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke. Hele innvendingen går ut på den tautologi at det ikke fins noe lønnsarbeid lenger når det ikke fins noen kapital.

Alle innvendinger som er reist mot den kommunistiske tilegnelses- og produksjonsmåte når det gjelder de materielle produkter, er utvidet til å gjelde tilegnelsen og produksjonen av åndsproduktene også. På samme måte som klasse-eiendommens opphør for bursjoaen betyr opphør av produksjonen selv, så betyr slutten klassedannelsen for ham det samme som slutten på dannelse overhodet.

Den dannelse som borgerskapet beklager tapet av, betyr for det veldige flertall utdannelsen til å tjene som maskin.

Men diskuter ikke med oss ved å bruke deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. som målestokk på avskaffelsen av den borgerlige eiendom. Deres ideer er selv produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, på samme måten som deres rett er deres klassevilje, opphøyd til lov, en vilje hvis innhold er gitt i og med de materielle livsvilkårene for deres klasse.

I deres egoistiske forestilling forvandles deres produksjons- og eiendomsforhold fra historiske forhold som i produksjonens forløp er forbigående, til evige natur- og fornuftslover, - og denne forestiltingen har dere felles med alle herskende klasser som er gått under. Det dere innser når det gjelder den antikke eiendom, det dere innser når det gjelder den føydale eiendom. det er ikke lenger tillatt å innse når det gjelder den borgerlige eiendom.

Avskaffelse av familien! Selv de mest radikale opphisser seg over denne kommunistenes skjendige hensikt.

Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men

den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon.

Bursjoafamilien forsvinner naturligvis i og med at dette utfyllende element forsvinner, og til sammen forsvinner det hele i og med at kapitalen forsvinner.

Bebreider dere oss at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytning av barna? Vi vedgår denne forbrytelsen.

Men - sier dere - vi avskaffer de mest dyrbare forhold, for vi erstatter oppdragelsen i hjemmene med en samfunnsmessig oppdragelse.

Men er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Ved de samfunnsmessige forhold dere foretar oppdragelsen under, ved mer eller mindre direkte eller indirekte innblanding, gjennom skolene osv.? Kommunistene finner opp samfunnets innvirkning på oppdragelsen, bare forandrer dens karakter, de unndrar den ham den herskende klasses innflytelse.

De borgerlige talemåter om familie og oppdragelse, om det dyrebare forhold mellom foreldre og barn blir enda mer motbydelig jo mer alle familiebånd rives over for proletariatet som følge av storindustrien, og barna gjøres til rett og slett handelsartikler og arbeidsredskaper.

Men dere" kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker hele borgerskapet i kor mot oss.

Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene.

Han aner ikke at det som det dreier seg om, er å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjons - redskaper.

For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid.

Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fomøyelse i å forføre hverandres koner.

Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For øvrig er det en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke-offisielle prostitusjon, også forsvinne.

Kommunistene er videre blitt klandret for at de vil avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.

Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonal klasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.

Den nasjonale avstengningen og motsetningene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med borgerskapets utvikling, med handelsfriheten, verdensmarkedet. industriproduksjonens likeformighet og de, livsforhold som svarer til dette.

Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste mellom de siviliserte land er en av de første betingelser for proletariatets frigjøring.

I samme monn som det ene menneskes utbytning av andre oppheves, oppheves den ene nasjons utbytning av den andre.

Sammen med motsetningen mellom klassene innenfor den enkelte nasjon forsvinner også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre.

De anklager mot kommunismen som framsettes ut fra religiøse, filosofiske og ideologiske punkter, fortjener ikke noen nærmere drøftelse

Skal det dypere innsikt til å forstå at sammen med forandringer i menneskenes livsforhold, i deres samfunnsmessige forbindelser, i deres samfunnsmessige tilværelse, så forandrer deres forestillinger og begreper, kort sagt deres bevissthet seg også?

Hva beviser ideenes historie annet enn at den åndelige produksjon omdanner seg med den matrielle? De herskende ideer i en tidsepoke har a vært den herskende klasses ideer.

Man taler om ideer som revolusjonerer et helt samfunn; man uttrykker dermed bare den kjensgjerning at det innenfor det gamle samfunn har dannet seg elementer til et nytt, at oppløsningen de gamle ideer skjer i takt med oppløsningen av de gamle livsforhold.

Da den gamle verden var i ferd med å gå under, ble de gamle religioner, beseiret av den kristne religion. Da de kristne ideer i det 18. århundre lå under for opplysningsideene, sto føydalsamfunnet i dødskamp med det den gang revolusjonære borgerskap. Samvittighets- og religionsfrihetent ideer var bare uttrykk for den frie konkurranses herredømme på kunnskapens område.

"Men", vil man si, "religiøse, moralske, filosofiske, politiske, rettslige ideer osv. modifiserte seg riktignok i løpet av den historiske utvikling. Men religionen, moralen, filosofien, politikken, retten ble alltid bestående under disse omskiftelser.

Dessuten fins det evige sannheter, som frihet, rettferd osv. som er felles for alle samfunnstilstander. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter, den avskaffer religionen, moralen istedenfor å forme dem om, den står altså i motstrid med all tidligere historisk utvikling."

Hva reduserer denne anklagen seg til? Hele det tidligere samfunns historie har beveget seg i klassemotsetninger, som var av forskjellig slag i de forskjellige epoker.

Hvilken form den enn har hatt, har utbytningen av en del av samfunnet ved en annen del vært en kjensgjerning som er feIles for alle tidligere århundrer. Det er derfor ikke underlig at den samfunnsmessige bevissthet i alle århundrer, til tross for all dens mangfoldighet og forskjellighet, har beveget seg i visse felles former, bevissthetsformer som bare oppløses fullstendig med at klassemotsetningene forsvinner helt.

Den kommunistiske revolusjon er det mest radikale brudd med de overleverte eiendomsforhold, det er derfor ikke underlig at det i dens utviklings forløp også blir brutt mest radikalt med de overleverte ideer.

Men la oss forlate borgerskapets bebreidelser mot kommunismen. Vi så ovenfor at det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet hever seg opp til herskende klasse, at demokratiet kjempes fram.

Proletariatet vil nytte, sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på

staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig å øke mengden av produksjonskreftene.

Dette kan i begynnelsen selvfølgelig bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og i de borgerlige produksjonsforholdene, altså ved forholdsregler som synes å være økonomisk utilstrekkelige og uvarige, men som i bevegelsens forløp distanserer seg selv og er uunngåelige som middel til å omdanne hele produksjonsmåten.

Disse forholdsregler vil selvfølgelig være forskjellige i de forskjellige land.

For de mest fremskredne land vil imidlertid følgende kunne komme nokså allment til anvendelse.

  1. Ekspropriasjon av grunneiendommen og anvendelse av grunnrenten til statsutgifter.

  2. Sterkt progressiv beskatning.

  3. Avskaffelse av arveretten.

  4. Konfiskasjon av alle emigranters og opprøreres eiendom.

  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.

  6. Sentralisering av transportvesenet på statens hender.

  7. Økning av nasjonalfabrikkene, produksjonsredskapene, nydyrking og forbedring av jord etter en samfunnsmessig fellesplan.

  8. Lik arbeidsplikt for alle, organisering av industrielle armeer, særlig for jordbruket.

  9. Forening av driften i jordbruk og industri, tiltak med sikte på etter hvert å avskaffe forskjellen mellom by og land.

  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffelse av barnearbeid i fabrikker i detsnåværende form. Sammenknytting av oppdragelsen med den materielle produksjon osv.

Når klasseforskjellen er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttede individer i løpet av utviklingens gang, da mister den offentlige makt sin politiske karakter. Den politiske makt i egentlig forstand er en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen klasse. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet nødvendigvis forener seg til klasse, ved en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforhold, så opphever det samtidig med disse produksjonsforhold også eksistensvilkårene for klassemotsetningen, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.

I stedet for det gamle borgerlige samfunn med dets klasser og klassemotsetninger kommer en sammenslutning hvor hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.

Noter

    ( 1 ) den engelske utgaven av 1888: "sekteriske".





Del 3



Sosialistisk og kommunistisk litteratur



Den reaksjonære sosialisme



DEN FØYDALE SOSIALISME



Det franske og det engelske aristokrati var etter sin historiske stilling kallet til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfunn. I den franske julirevolusjon 1830, i den engelske reformbevegelse hadde det enda en gang ligget under for den forhatte oppkomlingen. En alvorlig politisk kamp kunne det ikke være tale om lenger. Den litterære kamp var det eneste som sto til buds. Men også på litteraturens område var de gamle talemåter fra restaurasjonstiden blitt umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende se bort fra sine egne interesser og bare formulere sin anklage mot borgerskapet i den utbyttede arbeiderklasses interesse. Det tok hevn ved å synge nidviser mot sin nye hersker og hviske ham mer eller mindre uhellsvangre spådommer i øret.

På denne måten oppsto den føydale sosialisme, halvt klagesang, halvt smedevise, halvt gjenklang fra fortiden, halvt trusler fra framtiden, av og til traff den borgerskapet i hjertet ved sin beske, åndrikt drepende dom, men alltid virket den komisk ved sin fullstendige mangel på evne til å forstågangen i den moderne historie.

Den proletariske tiggerpose var flagget de viftet med for å samle folket bak seg. Men hver gang folket fulgte dem, oppdaget det de gamle føydale våpenmerkene på baken deres og deserterte med brakende og uærbødig latter.

En del av de franske legitimister og det unge England framførte dette skuespillet

Når de føydale påpeker at deres utbytningsmåte var helt annerledes enn den borgerlige utbytning så glemmer de bare den ting at de drev utbytningen under helt forskjellige og nå overlevde omstendigheter og vilkår. Når de påviser at det moderne proletariat ikke eksisterte under deres herredømme,så glemmer de bare den ting at nettopp det moderne borgerskap var et nødvendig avkom av deres samfunnsordning.

For øvrig legger de så lite skjul på sin kritiske reaksjonære karakter at deres hovedanklage mot borgerskapet nettopp går ut på at det under borgerskapets regime utvikler seg en klasse som vil komme til å sprenge hele den gamle samfunnsordning i luften.

De klandrer borgerskapet mer for at det frambringer et revolusjonært proletariat enn for at det overhodet frambringer et proletariat.

I den politiske praksis deltar de derfor i alle voldshandlinger mot arbeiderklassen, og i dagliglivet nedlater de seg, til tross for sine svulmende talemåter, til å samle opp de gylne frukter og bytte bort troskap, kjærlighet og ære i saueull, sukkerroer og brennevin.

På samme måten som presten alltid har gått hånd i hånd med føydalherren, går også prestesosialismen sammen med føydalsosialismen.

Intet er lettere enn å gi den kristelige asketisme et sosialistisk anstrøk. Har ikke også kristendommen rast mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke prediket velgjørenhet og tiggeri, sølibat og kjødets forbannelse, klosterliv og kirke i stedet? Den kristelige sosialisme er bare det vievann som presten velsigner aristokratens forargelse med.



SMÅBORGERLIG SOSIALISME



Det føydale aristokrati er ikke den eneste klasse som ble styrtet av borgerskapet, hvis livsvilkår syknet hen og døde bort i det moderne borgerlige samfunn. Middelalderens bysmåborgere og småbondestanden var forløperne for det moderne borgerskap. I de industrielt og kommersielt mindre utviklede land vegeterer denne klassen ennå videre ved siden av det stadig voksende borgerskap.

I de land hvor den moderne sivilisasjon har utviklet seg, har det dannet seg et nytt småborgerskap som svever mellom proletariat og borgerskap og stadig fornyes som kompletterende del av det borgerlige samfunn; men de som tilhører småborgerskapet, kastes stadig ned i proletariatet som følge av konkurransen, ja, med utviklingen av storindustrien ser de selv det tidspunkt nærme seg da de helt vil forsvinne som selvstendig del av det moderne samfunn og bli erstattet med oppsynsmenn og tjenerskap i handelen, manufakturen og jordbruket.

I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør mye over halvparten av befolkningen, var det naturlig at forfattere som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av bursjoa-regimet anla en småborger og småbondemålestokk og tok parti for arbeiderne ut fra småborgerskapets standpunkt. Slik oppsto den småborgerlige sosialisme. Sismondi er det ledende navn i denne litteraturen ikke bare i Frankrike, men i England.

Denne sosialisme analyserte meget skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforhold. Den avslørte økonomenes bedragerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingens ødeleggende virkninger, konsentrasjonen av kapitalene og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling,, anarkiet i produksjonen, de skrikende misforhold i rikdomsfordelingen, den industrielle tilintetgjørelseseskrig mellom nasjonene innbyrdes, oppløsningen av de gamle moralregler, de gamle familieforhold, de gamle nasjonaliteter.

Men etter sitt positive innhold vil denne sosialisme enten gjenopprette de gamle produksjons og utvekslingsmidler og med dem de gamle eiendomsforhold og det gamle samfunn, eller den vil med vold igjen sperre inne de moderne produksjons og utvekslingsmidler innenfor rammen av de gamle eiendomsforhold som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfelle er denne sosialisme på en og samme tid reaksjonær og utopisk.

Laugsvesen i manufakturen og patriarkalsk. driftsmåte på landsbygda, det er dens siste ord.

I sin videre utvikling har denne retning løpt ut i en ynkelig jammer.



DEN TYSKE ELLER DEN "SANNE" SOSIALISME



Den sosialistiske og kommunistiske litteratur Frankrike som oppsto under trykket fra det herskende borgerskap og er det litterære uttrykk for kampen mot dette herredømme, ble introdusert i Tyskland på en tid da borgerskapet nettopp begynte sin kamp mot den føydale absolutisme.

Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønnånder kastet seg grådig over denne litteraturen, men de glemte at de franske livsforhold ikke var innvandret til Tyskland samtidig med disse skriftene fra Frankrike. Overfor de tyske forhold mistet denne franske litteraturen enhver direkte praktisk betydning og fikk et rent litterært tilsnitt. Den måtte framstå som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjørelsen av menneskets vesen. Således hadde den første franske revolusjons krav for det 18. århundres tyske filosofer bare en mening som -den "praktiske fornufts" krav i sin alminnelighet, og det revolusjonære franske borgerskaps viljesytringer betydde i deres øyne bare den rene viljes lover, viljen slik den bør være, den sant menneskelige vilje.

De tyske litterater gjorde ikke annet enn å bringe de nye franske ideene i samklang med sin gamle filosofiske samvittighet, eller snarere sagt å tilegne seg de franske ideene ut fra sitt eget filosofiske standpunkt.

Denne tilegnelsen foregikk på samme måte som man overhodet tilegner seg et fremmed språk ved oversettelse.

Det er en kjent sak hvorledes munkene skrev flaue katolske helgenlegender oppå manuskripter som inneholdt klassiske verker fra den gamle hedenske tid. De tyske litterater gikk omvendt til verks med den verdslige franske litteratur. De supplerte den franske originaltekst med sitt filosofiske sludder. Etter den franske kritikk av pengeforholdene tilføyde de "Realisering av menneskets vesen "etter den franske kritikk av bursjoa-staten skrev "Opphevelse av det abstrakt allmennes herredømme" osv.

Denne innsmuglingen av sine filosofiske talemåter som grunnlag for de franske utgreiingene kalte de "handlingens filosofi", "sann sosialisme", "tysk, sosialismes vitenskap", "filosofisk begrunnelse for sosialismen" osv.

Den franske sosialistisk-kommunistiske litteraturen ble på den måten rett og slett kastrert Og da den i tyskernes hender sluttet å uttrykke en klasses kamp mot en annen klasse, så var tyskeren i egne øyne, den som hadde overvunnet den "franske ensidighet", som hadde satt sannhetens behov istedenfor for de sanne behov, som representerte det menneskelige vesens interesser istedenfor proletarens interesser, mennesket ren og slett, et menneske som ikke tilhører noen klasse, som ikke hører hjemme i virkeligheten i det hele tatt, men bare i den filosofiske fantasis tåkehimmel.

Denne tyske sosialisme som tok sine ubehjelpelige skoleøvinger så alvorlig og høytidelig og, utbasunerte dem med en slik reklame, mistet imidlertid litt etter hvert sin pedantiske uskyldighet.

Det tyske, især det prøyssiske borgerskap kamp mot føydalherrene og det absolutte kongedømme, kort sagt den liberale bevegelse, ble alvorligere.

Den "sanne" sosialisme fikk dermed den ettertraktede anledning til å kunne konfrontere den, politiske bevegelse med de sosialistiske krav, til å slynge de tradisjonelle forbannelser mot liberalismen, mot representativstaten, mot den borgerlige konkurranse, borgerlige pressefrihet, borgerlige rett, borgerlige frihet og likhet, og å tale til folkets masse og vise dem at de ikke hadde noe å vinne ved denne borgerlige bevegelse, men snarere alt å tape. Den tyske sosialisme glemte i rett tid at den franske kritikk, hvis åndløse ekko den var, forutsatte det moderne borgerlige samfunn med de tilsvarende materielle livsvilkår og den politiske forfatning som var tilpasset disse, - alt forutsetninger som det i Tyskland gjaldt først å kjempe seg fram til.

Den tjente de tyske absolutte regjeringer med deres tilheng av prester, skolemestere, kåljunkere og byråkrater som kjærkomment fugleskremsel mot det truende fremadstrebende borgerskap.

Den var den sukkersøte emballasjen om de piskeslag og geværkuler som de samme regjeringene lot de tyske arbeideroppstandene få smake.

Mens den "sanne" sosialisme på denne måten er våpen i regjeringenes hender mot det tyske bursjoasiet, representerte den på den annen side også direkte en reaksjonær interesse, det tyske by småborgerskapets interesse. I Tyskland utgjør småborgerskapet, som er en arv fra det sekstende århundre og siden den tid dukker opp stadig på nytt i forskjellig form, det egentlige samfunnsmessige lag for de bestående tilstander.

Bevares dette småborgerskapet, så bevares de bestående tyske tilstander. Fra borgerskapets industrielle og politiske herredømme frykter det den sikre undergang, på den ene side som følge av kapitalens konsentrasjon, på den annen side ved at det oppstår et revolusjonært proletariat. Den "sanne" sosialisme sto for småborgerskapet som et middel til å slå begge disse fluer i ett smekk. Den spredte seg som en farsott.

Den kledning - vevd av spekulativt spindelvev, overbrodert med skjønnånders blomsterspråk,

impregnert med duggvått følelseskliss - denne eksalterte kledning som den tyske sosialismen svøpte sine par tørre -knokler av noen "evige sannheter" inn i, økte bare varens avsetning blant dette publikum.

På sin side erkjente den tyske sosialismen mer og mer sitt kall som høyttravende representant for dette bysmåborgerskap.

Den proklamerte den tyske nasjon som den normale nasjon og den tyske spissborger som normalmennesket. Den ga enhver nederdrektighet fra denne spissborger en dulgt, høyere, sosialistisk mening og forvrengte den derved til sin motsetning. Den trakk sin siste konsekvens ved ål opptre direkte mot den "brutalt destruktive" kommunismes retning og forkynte sin upartiske opphøyethet over all klassekamp. Med meget få unntak hører alt som sirkulerer i Tyskland av angivelig sosialistiske og kommunistiske skrifter, til denne skitne, nedbrytende litteratur. ( 1 )



DEN KONSERVATIVE ELLER BURSJOA-SOSIALISMEN

En del av borgerskapet ønsker å bøte på de sosiale misforhold i den hensikt å sikre det borgerlige samfunns beståen.

Hit hører: økonomister, filantroper, humanitære, folk som vil forbedre de arbeidende klassers stilling, veldedighetsorganisatorer, dyrebeskyttelsesvenner, avholdsfanatikere, patentreformatorer av alle avskygninger. Denne borgerlige sosialismen er tilmed blitt utarbeidet i hele systemer.

Som eksempel kan nevnes Proudbons "Philosophie de la misere".

Det den sosialistiske bursjoa ønsker, er det moderne samfunns livsvilkår uten de kamper og farer som er nødvendig forbundet med det. De vil ha det bestående samfunn uten de elementer som revolusjonerer og oppløser dette samfunnet. De vil ha borgerskapet uten proletariatet. Borgerskapet forestiller seg den verden det hersker i, som den beste av alle verdener. Bursjoa-sosialismen utarbeider denne fortrøstningsfulle forestillingen halv eller helt på vei til et system. Når den oppfordrer proletariatet til å virkeliggjøre disse systemene og holde sitt inntog i det nye Jerusalem, så forlanger den i grunnen bare at det skal bli stående i det nåværende samfunn, men oppgi sine hatske forestillinger om dette samfunn.

En annen, mindre systematisk, men mer praktisk form for denne sosialismen søkte å nedvurdere enhver revolusjonær bevegelse i arbeiderklassens øyne ved å påvise at ikke den ene eller den andre politiske forandring, men bare en forandring av materielle livsforhold, de økonomiske forhold kan være til noen nytte for den. Men med forandring i de materielle livsforhold mener denne sosialismen slett ikke avskaffelse av de borgerlige produksjonsforholdene, noe som bare er mulig på revolusjonær vei, men administrative forbedringer, som skal foregå på det grunnlag at disse produksjonsforhold fortsetter å bestå, altså ikke endrer noe ved forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, men i beste fall minsker kostnadene ved borgerskapets herredømme og forenkler statshusholdningen for det.

Denne bursjoasosialismen får sitt rette uttrykk først når den blir en ren talemåte.

Frihandel! - i den arbeidende klasses interesse; vernetoll! - i den arbeidende klasses interesse; fengselsreformer i retning av eneselle - i den arbeidende klasses interesse: dette er bursjoa-sosialismens siste ord, og det eneste den mener alvorlig.

Borgerskapets sosialisme består nettopp i den påstand at bursjoaene er bursjoaer - i den arbeidende klasses interesse.



DEN KRITISK-UTOPISKE SOSIALISME OG KOMMUNISME



Det er ikke her tale om den litteratur som i alle store revolusjoner i moderne tid har gitt uttrykk for proletariatets krav (Babeufs skrifter osv.).

Proletariatets første forsøk på direkte å sette gjennom sin egen klasseinteresse, som ble gjort i en tid med sterk bevegelse, i den perioden da føydalsamfunnet ble styrtet, strandet med nødvendighet fordi proletariatet selv var uutviklet, og fordi de materielle vilkårene for dets frigjøring manglet, de vi1kår som først er et produkt av den borgerlige epoke. Den revolusjonære litteratur som kom samtidig med disse proletariatets første bevegelser, er etter sitt innhold med nødvendighet reaksjonær. Den preker en allmenn askese og et primitivt likhetsmakeri.

De egentlig sosialistiske og kommunistiske systemer, St. Simons, Fouriers, Owens osv. systemer, dukker opp i den første, uutviklede periode av kampen mellom proletariat og borgerskap, som er framstilt ovenfor (se: Borgerskap og proletariat).

Opphavsmennene til disse systemer ser riktignok både motsetningen mellom klassene og den oppløsende virksomhet fra elementer i det herskende funn selv. Men de ser ingen historisk selvvirksomhet på proletariatet side, ingen politisk bevegelse som er eiendommelig for det.

Da klassemotsetningen utvikler seg i samme tempo som industrien, er heller ikke de materielle vilkår for proletariatets frigjøring å finne for dem og de leter da etter en sosial vitenskap, etter sosiale lover som skal skape disse vilkårene.

Den samfunnsmessige virksomhet blir nødvendigvis erstattet med deres personlige oppfinnervirksomhet, de historiske vilkårene for frigjøringen med fantastiske, den gradvise organisering av proletariatet til klasse som foregår, blir nødvendigvis erstattet med en spesiell utklekket samfunnsorganisasjon. Den framtidige verdenshistorie oppløser seg i deres øyne i propagandaen for og den praktiske gjennomføringen av disse samfunnsplanene.

De har riktignok bevisstheten om at de i sine planer i hovedsaken representerer interessene til den arbeidende klasse, den klasse som lider mest. Bare under denne synsvinkel - som den mest lidende klasse -eksisterer proletariatet for dem.

Men som følge av klassekampens uutviklede form og sin egen livssituasjon tror de seg høyt over denne klassemotsetningen. De vil forbedre alle samfunnsmedlemmers stilling, også deres som er best situert. Derfor appellerer de stadig til hele funnet uten forskjell, ja fortrinnsvis til den herskende klasse. Det skal ikke mer til enn at man forstår deres system, så må man jo anerkjenne det som den best mulige plan for det best mulige samfunn.

De forkaster derfor enhver politisk og særlig enhver revolusjonær aksjon, de vil nå sitt mål på fredelig vei og søker ved hjelp av små eksperimenter, som selvfølgelig slår feil, ved eksemplets makt å bane veien for det nye samfunnsmessige evangelium.

Denne fantastiske utmalingen av det framtidige samfunn oppstår på en tid da proletariatet enda er høyst uutviklet, altså selv enda oppfatter sin egen stilling på fantastisk vis, oppstår ut fra proletariatets første uklare streben mot en allmenn omdannelse av samfunnet.

De sosialistiske og kommunistiske skrifter inneholder imidlertid også kritiske elementer. De angriper alle grunnpælene for det bestående samfunn. De har derved levert høyst verdifullt materiale til å fremme arbeidernes opplysning. Deres positive setninger om det framtidige samfunn, f. eks. opphevelsen av motsetningen mellom by og land, av familien, privattilegnelsen, lønnsarbeidet, forkynnelsen av den samfunnsmessige harmoni, forvandlingen av staten til et rent forvaltningsorgan for produksjonen - alle disse setningene er bare uttrykk for bortfallet av klassemotsetningen, som så vidt er i ferd med å utvikle seg, som de ennå bare kjenner i dens første formløse ubestemthet. Derfor har disse setningene selv ennå bare en rent utopisk mening.

Betydningen av den kritisk-utopiske sosialisme og kommunisme står i omvendt forhold til den historiske utvikling. I samme monn som klassekampen utvikler og utformer seg, i samme monn mister denne fantastiske opphøyelse over den, denne fantastiske bekjempelse av den, enhver praktisk og enhver teoretisk berettigelse. Selv om opphavsmennene til disse systemene i mange stykker var revolusjonære, så utgjør deres elever overalt reaksjonære sekter. De holder fast ved mestrenes gamle oppfatninger ansikt til ansikt med proletariatets fremadskridende historiske utvikling. De søker derfor konsekvent i sin tur å døyve klassekampen og å megle mellom motsetningene. De drømmer stadig vekk om eksperimenter i virkeliggjøringen av sine samfunnsmessige utopier, dannelse av enkeltstående falansterer, grunnlegging av home-kolonier, opprettelse av et lite Ikaria ( 2 ) - en av de tallrike avarter av det nye Jerusalem - og for å bygge alle disse luftslott måtte de appellere til de borgerlige hjerters og pengesekkers filantropi. Litt etter litt glir de inn i den ovenfor nevnte kategori av reaksjonære eller konservative sosialister og atskiller seg fra disse bare ved et mer systematisk pedanteri, ved fanatiske overtro på de undergjørende vi av sin sosiale vitenskap.

De opptrer derfor forbitret mot enhver bevegelse fra arbeidernes side, som naturligvis bare skyldes blind vantro overfor det nye evangelium.

Owenistene i England reagerte mot Chartistene, fourieristene i Frankrike mot reformistene.



Noter

( 1 ) Revolusjonsstorinen i 1848 feide vekk hele denne usle retning og fratok dens talsmenn all lyst til å "gjøre det" i sosialisme. Hovedrepresentant og klassisk type på denne retningen er herr Karl Grun. (Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)

    ( 2 ) Home-kolonier - kolonier i landet selv - var, som Owen brukte på sine kommunistiske mønstersamfunn. Phalansteres kalte Fourier de offentlige palasser som han laget planer til. Ikaria var navnet på det kommunistiske fantasiland som Cabet ga en skildring av. (Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)



Del 4



Kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier



Etter avsnitt II er kommunistenes forhold til de arbeiderpartier som alt er dannet, innlysende av seg selv, altså deres forhold til chartistene i England og agrar-reformpartiet i Nord-Amerika.

De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid. I Frankrike -slutter kommunistene seg til det sosialistisk-demokratiske parti ( 1 ) mot det konservative og radikale borgerskap, uten dermed å oppgi sin rett til å innta en kritisk stilling til de fraser og illusjoner som skriver seg fra den revolusjonære tradisjon.

I Sveits gir de sin støtte til de radikale uten å lukke øynene for at dette partiet består av innbyrdes motstridende elementer, dels av demokratiske sosialister i fransk mening, dels av radikale bursjoar.

Blant polakkene støtter kommunistene det parti som satte en agrarrevolulsjon som forutsetning for nasjonal frigjøring, det parti som ga støtet til opprør i Krakau i 1846.

I Tyskland kjemper det kommunistiske parti, så snart borgerskapet opptrer revolusjonært, sammen med borgerskapet mot det absolutte monarki, den føydale jordeiendom og småborgerligheten.

Men ikke et øyeblikk unnlater kommunistene å utvikle blant arbeiderne en så klar bevissthet som mulig om den fiendtlige motsetningen mellom borgerskap og proletariat, for at de tyske arbeidere umiddelbart kan vende de samfunnsmessige og politiske vilkår som borgerskapet nødvendigvis fører ved sitt herredømme, om til like mange våpen mot borgerskapet, slik at kampen mot borgerskapet selv tar til straks etter at de reaksjonære klassene i Tyskland er styrtet.

Kommunistene retter oppmerksomheten i første rekke mot Tyskland, fordi Tyskland står like foran en borgerlig revolusjon og fordi det fullfører denne omveltningen under mer fremskredne forutsetninger i den europeiske sivilisasjon i det hele tatt og med et langt mer utviklet proletariat enn England i det syttende og Frankrike i det attende århundre - at den tyske borgerlige revolusjon altså bare kan være det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Kort sagt - kommunistene støtter over alt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige, og politiske tilstander.

I alle disse bevegelser framhever de spørsmålet om eiendommen som bevegelsens grunnspørsmål, uansett hvilken mer eller mindre utviklet form det måtte ha.

Og endelig - kommunistene arbeider over alt for en forbindelse og forståelse mellom de demokratiske partier i alle land.

Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes med makt. La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet annet å tape ved den enn sine lenker. De har -en verden å vinne.

Proletarer i alle land, foren dere!



Noter

( 1 ) Det parti i Frankrike som den gang kalte se sosialistiskdemokratisk, var det som Ledru-Rollin var talsmann for i politikken og Louis Blanc i litteraturen; det var altså himmelvidt forskjell fra det tyske sosialdemokrati av i dag.
(Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)