1880

Friedrich Engels



Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap





Forord til den første tyske utgaven

Dette skriftet har utspringet sitt i tre kapitler av mitt arbeid: "Herrn E. Dührings Umwälzung der Wissen-schaft", Leipzig 1878 (Herr E. Dührings omveltning av vitenskapen eller "Anti-Dühring"). Jeg har bearbeidd disse tre kapitlene for min venn Paul Lafargue for oversetting til fransk og dessuten føyd til noen forklaringer. Den franske oversettelsen som jeg har sett igjennom, ble først trykt i "Revue socialiste" (Sosialistisk revy) og siden selvstendig med tittelen: "Socialisme utopique et socialisme scientifique" (Utopisk sosialisme og vitenskapelig sosialisme), Paris 1880. En polsk utgave på grunnlag av den franske oversettelsen er nettopp kommet ut i Geneve med tittelen: "Socyjalism utopijny a naukowy" (Utopisk og vitenskapelig sosialisme). Imprimerie de 1'Aurore, Geneve 1882.

Den overraskende lykke som Lafargues oversettelse gjorde i de fransktalende land og særlig i selve Frankrike, fikk meg til å spørre meg selv om ikke også en tysk særutgave av disse tre kapitlene kunne være nyttig. Samtidig meddelte redaksjonen for avisen "Social-demokrat" i Zürich meg at det var et alminnelig krav innen det tyske sosialdemokratiske partiet om å få utgitt nye propagandabrosjyrer, og spurte meg om jeg ikke kunne la disse tre kapitlene bli brukt til dette formålet. Jeg var selvsagt enig i det og stilte arbeidet mitt til disposisjon.

Men opprinnelig var det slett ikke skrevet med tanke på den direkte propagandaen blant massene. Hvordan skulle et arbeid som først og fremst var vitenskapelig, egne seg til det? Hvilke endringer i form og innhold var nødvendige?

Med omsyn til formen var det bare de mange fremmedordene som kunne vekke betenkeligheter. Men allerede Lassalle var slett ikke sparsom med fremmedord i talene og propagandaskriftene sine, og så vidt jeg vet har man ikke klaget over det. Siden den gangen har arbeiderne våre lest aviser langt mer og mye mer regelmessig, og på den måten er de i samme grad blitt mer fortrolig med fremmedord. Når det gjelder dem som ikke var til å unngå, har jeg gitt avkall på å føye til såkalte forklarende oversettelser. De fremmedordene som ikke er til å unngå, er for det meste allment vedtatte vitenskapelig-tekniske uttrykk, og de ville jo ikke være uunngåelige hvis de lot seg oversette. Oversettelsen forfalsker altså meningen; istedenfor å forklare, forvirrer den. Muntlig opplysning er da til langt større hjelp.

Imidlertid tror jeg at jeg kan hevde at innholdet kommer til å volde få vansker for de tyske arbeiderne. Vanskelig er i det hele tatt bare tredje avsnitt, men langt mindre for arbeiderne hvis alminnelige livsvilkår det behandler, enn for den "dannete" borgeren. Med de tallrike forklarende tilleggene som jeg har gjort her, har jeg i virkeligheten tenkt mindre på arbeiderne enn på "dannete" lesere, f. eks. folk som herr riksdagsmann von Eynern, herr geheimråd Heinrich von Sybel og andre Treitschke-menn som beherskes av uimotståelig trang til gang på gang å legge for dagen sin forferdelige mangel på kunnskaper og derav følgende kolossale uforstand når det gjelder sosialismen. Når Don Quijote retter lansen mot vindmøllene, så hører det til hans oppgave og passer til rollen; men for Sancho Pansa kan vi umulig tillate noe slikt.

Slike lesere vil vel også undre seg over at de i en skisse over sosialismens utviklingshistorie treffer på Kant-Laplaces kosmogeni, den moderne naturvitenskapen og Darwin, den klassiske tyske filosofien og Hegel. Men den vitenskapelige sosialismen er nå en gang for det vesentlige et tysk produkt og kunne bare bli til hos den nasjonen, hvis klassiske filosofi hadde holdt levende den bevisste dialektikkens tradisjoner, nemlig i Tyskland ( 1 ). Det materialistiske historiesynet og den særlige bruken av den på den moderne klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, var bare mulig ved hjelp av dialektikken. Og selv om det tyske borgerskapets skolemestere har druknet minnet om de store tyske filosofene og den dialektikken som de var bærere av i en myr av ufruktbar eklektisisme, i den grad at vi er nødt til å ta den moderne naturvitenskapen til vitne på at dialektikken er i samsvar med virkeligheten, så er vi tyske sosialister stolte av at vi ikke bare stammer fra Saint Simon, Fourier og Owen, men også fra Kant, Fichte og Hegel.

London, 21. september 1882
Friedrich Engels

 

Noter

    ( 1 ) "I Tyskland" er en skrivefeil. Det må hete "hos tyskerne". For så uomgjengelig nødvendig som den tyske dialektikken enn var for den vitenskapelige sosialismens tilblivelse, likeså uomgjengelig nødvendige var de utviklede økonomiske og politiske forholdene i England og Frankrike. I første halvdel av førtiårene sto den økonomiske og politiske utviklingen i Tyskland på et ennå lavere trinn enn nå og kunne i høyden frembringe politiske karikaturer av sosialismen (sml. "Det kommunistiske manifest", "Den tyske eller sanne kommunismen"). Først da den økonomiske og politiske situasjonen som var skapt i England og Frankrike, ble underkastet den tysk-dialektiske kritikken, først da kunne en nå fram til et virkelig resultat . I dette henseende er altså den vitenskapelige sosialismen ikke utelukkende et tysk, men like mye et internasjonalt produkt.
    Fotnote av Engels









Innledning til den engelske utgaven av 1888





Dette lille skriftet er opprinnelig en del av et større hele. Omkring 1875 forkynte dr. E. Dühring, privat -dosent ved universitetet i Berlin, plutselig og med brask og bram at han var blitt omvendt til sosialismen. Han la fram for det tyske publikum ikke bare en utførlig sosialistisk teori, men også en fullstendig praktisk plan for omorganiseringen av samfunnet. Selvsagt kastet han seg over forgjengerne sine. Han gjorde fram for alt Marx den æren å tømme sin vredes fulle beger ut over ham.

Dette skjedde på den tid da de to seksjonene innen det sosialistiske partiet i Tyskland eisenacherne og lassalleanerne nettopp hadde fullført sin sammenslutning og partiet dermed ikke bare hadde fått en kolossal krafttilvekst, men hva som var enda viktigere, fått evnen til å sette hele denne kraften inn mot den felles fiende. Tysklands sosialistiske parti var hurtig i ferd med å bli en makt. Men den fremste forutsetningen for at det kunne bli en makt var at den nyvunne enheten ikke ble truet, Og dr. Dühring ga seg nå åpent i kast med å danne en sekt omkring seg, kjernen til et framtidig separat parti. Det ble altså nødvendig å ta opp den stridshansken som var kastet til oss og føre kampen til ende enten vi hadde lyst til det eller ikke.

Om dette ikke var alt for vanskelig, så var det åpenbart en langvarig sak. Som det vel er kjent, er vi tyskere i besittelse av en skrekkelig tungrodd grundighet, en grundig dypsindighet eller dypsindig grundighet - hva en nå vil kalle det. Så snart en av oss legger fram noe han mener er en ny lære, skal han på død og liv føye den inn i et altomfattende system. Han må bevise at så vel logikkens første prinsipper som universets grunnleggende fra evighet av har eksistert ene og alene for til sjuende og sist å føre fram til denne nyoppdagede teorien som kronen på verket. Og dr. Dühring var i denne henseende helt etter den nasjonale oppskriften. Ikke noe mindre enn et fullstendig "Filosofiens system", ånds-, moral-, natur- og historiefilosofi, et fullstendig "System for den politiske økonomien og sosialismen" og endelig en "Kritisk historie over den politiske økonomien", tre store bind i oktav, tungvektere både av omfang og innhold, tre armékorps med argumenter som ble ført i marken mot alle tidligere filosofer og økonomer i sin alminnelighet og mot Marx i særdeleshet faktisk et forsøk på en fullstendig "omveltning av vitenskapen", det var det jeg skulle gi meg i kast med. Jeg måtte behandle alle tenkelige ting fra oppfatningen av tid og rom og like til bimetallismen; fra materiens og bevegelsens evighet til de moralske ideenes forgjengelige natur. Iallfall har min motstanders systematiske vidløftighet gitt meg høve til, i motsetning til ham, å utvikle de oppfatninger av den store mangfoldighet av emner som Marx og jeg hevdet, i en mer sammenhengende form enn det var gjort tidligere. Og det var hovedgrunnen til at jeg tok fatt på denne ellers så utakknemlige oppgave.

Mitt svar ble først offentliggjort i form av en rekke artikler i Leipzig-avisen "Vorwarts" (det sosialistiske partiets hovedorgan) og seinere i bokform "Herr Dührings omveltning av vitenskapen". Boka kom i annet opplag i 1886 i Zürich.

På oppfordring av min venn, Paul Lafargue, som nå er representant fra Lille i det franske deputertkammeret, laget jeg tre kapitler av boka til en brosjyre, som han oversatte og offentliggjorde i 1880 med tittelen: "Socialisme utopique et socialisme scientifique". På grunnlag av denne franske teksten ble det satt i gang med en polsk og en spansk utgave. I 1883 ga våre tyske venner kampskriftet ut på originalspråket. Siden er det på grunnlag av den tyske teksten offentliggjort oversettelser på italiensk, russisk, dansk, hollandsk og romansk. Regner vi denne engelske utgaven med, er dette lille skriftet altså gitt ut på ti språk. Jeg vet ikke om at noe annet sosialistisk verk er blitt oversatt til så mange språk, ikke en gang vårt "Kommunistiske manifest" fra 1848 eller "Kapitalen" av Marx. I Tyskland er det kommet ut i fire opplag på tilsammen 20.000 eksemplarer.

Tillegget "Marken"[1] ble skrevet i den hensikt å utbre visse elementære kunnskaper innen Det tyske sosialistiske parti om jordeiendommens historie og utvikling i Tyskland. Dette syntes dess mer nødvendig på en tid da dette partiet hadde fullført i rimelig omfang arbeidet med å oppta i seg arbeidsfolket i byene, og man måtte ta seg av landbruksarbeiderne og bøndene. Dette tillegget er tatt med her i oversettelsen, siden de opprinnelige formene for jordbesittelse som var felles for alle teutonske stammer, og historien om deres nedgang, er enda mindre kjent i England enn i Tyskland. Jeg har latt teksten stå som i originalen, uten å gi meg inn på den hypotese som nyss er satt fram av Maksim Kovalevskij som hevder at oppdelingen av åkerland og beitemark mellom medlemmene av mark-fellesskapet fulgte etter en form hvor jorda ble dyrket for felles regning av et patriarkalsk storfamiliefellesskap som omfattet flere generasjoner (slik som i den fremdeles eksisterende sør-slavoniske Zadruga), og at oppdelingen fant sted seinere da samfunnet var vokst og det var blitt for uhåndterlig med drift i fellesskap. Kovalevskij har sannsynligvis rett, men saken er fremdeles sub judice. ( 2 )

De økonomiske uttrykkene som er brukt i denne boka stemmer for så vidt de er nye, overens med dem som er brukt i den engelske utgaven av Marx' "Kapitalen". Vi betegner som "vareproduksjon" den økonomiske fasen hvor gjenstandene ikke bare produseres for produsentenes eget bruk, men også for å byttes, dvs. som varer, ikke som bruksverdier. Denne fasen strekker seg fra den gang produksjonen først og fremst ble bytteproduksjon og helt til vår tid. Den når sin fulle utvikling først i den kapitalistiske produksjon, dvs. under vilkår der kapitalisten, eieren av produksjonsmidlene, beskjeftiger arbeidere mot lønn, altså folk som er blitt berøvet alle produksjonsmidler unntatt sin egen arbeidskraft, og kapitalisten stikker til seg det overskuddet som produktenes salgspris gir utover hans utlegg. Vi innleder historien om den industrielle produksjon fra mellomalderen av i tre perioder.

1. Håndverket, små håndverksmestere med noen få svenner og lærlinger, hvor hver arbeider lager tingen ferdig.

2. Manufakturen, hvor et større antall arbeidere som gruppe i et større verksted lager tingen ferdig etter arbeidsdelingens prinsipp, idet hver arbeider utfører en del av operasjonen, slik at produktet først er ferdig etter at det har gått gjennom alles hender etter tur.

3. Den moderne industrien, hvor produktet blir framstilt ved hjelp av den kraftdrevne maskinen og arbeidernes ytelse innskrenker seg til pass og korrigering av mekanismens arbeid.

Jeg er helt klar over at en stor del av det britiske publikum vil komme med innvendinger mot innholdet av denne boka. Men hvis vi på kontinentet skulle tatt det minste hensyn til de fordommer som behersker den britiske "respektabiliteten", ville det være enda verre fatt med oss enn nå. Dette skrift forsvarer det vil kaller den "historiske materialisme", og for det overveiende flertall av britiske lesere har ordet materialisme en fælt dårlig klang. "Agnostisisme" kunne enda gå an, men materialismen, - helt umulig.

Og likevel har all moderne materialisme, like fra 17. århundre, sin opprinnelse nettopp i England.

"Materialismen er Storbritannias ektefødte sønn. Allerede den britiske skolastikeren, Duns Scotus, satte fram spørsmålet om ikke materien var i stand til å tenke.

For å få i stand dette miraklet tydde han til Guds allmakt, dvs. han tvang selve teologien til å preke materialisme. Dessuten var han nominalist." Nominalismen er særlig utbredt blant engelske lærde, og er i det hele tatt det første uttrykk for materialismen.

Den engelske materialismens virkelige stamfar er Bacon. Naturfilosofien står for ham som den sanne filosofi, og fysikken basert på sanseerfaringen er den viktigste del av naturfilosofien. Anaxagoras med sine homiomerier og Demokrit med sine atomer er ofte autoriteter for ham. Etter hans lære bedrar sansene aldri, de er kilden for all viten. All vitenskap bygger på erfaringen og består i å bruke en rasjonell undersøkelsesmetode på de data som skriver seg fra sansene. Induksjon, analyse, sammenlikning, iakttakelse, eksperiment er hovedformene for en slik rasjonell metode. Av materiens iboende egenskaper er bevegelsen den første og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk bevegelse, men vesentlig som materiens impuls, livsdrift, spennkraft, som "qual" - for å bruke et uttrykk av Jacob Bøhme. ( 3 )

Hos Bacon, dens første skaper, bærer materialismen enda spiren i seg til en mangesidig utvikling. På den ene siden har den om seg en glorie av sanselig poetisk glans som likesom vil tiltrekke seg menneskets hele vesen med sitt vinnende smil. På den annen side er dens aforistisk utformede doktrine full av inkonsekvenser som er importert fra teologien. I sin videre utvikling blir materialismen ensidig. Hobbes er mannen som systematiserer den baconske materialisme. Kunnskapen basert på sansene mister sin poetiske glans, den blir matematikerens abstrakte erfaring. Geometrien utropes til vitenskapens dronning. Materialismen blir menneskehater. Hvis materialismen skal seire over sin motstander den menneskefiendtlige, blodløse spiritualisme, og det på dens eget grunnlag må den speke sitt eget kjøtt og bli asketisk. Fra å være sensuell går den over til å bli intellektuell, men dermed utfolder den også hele intellektets hensynsløse konsekvens.

Når sansene formidler alle kunnskaper til menneskene - argumenterer Hobbes med utgangspunkt i Bacon, så er våre begreper og ideer osv. ikke annet enn fantomer fra den virkelige verden som mer eller mindre er avkledd sin sanselige form. Filosofien kan bare gi disse fantomer navn. Et navn kan brukes på flere fantomer. Det kan til og med finnes navn på navn. Det ville imidlertid være en motsigelse på den ene siden å si at alle ideer har sin opprinnelse i sanseverdenen og på den andre siden å påstå at et ord skulle være mer enn et ord, nemlig at det foruten de sansbare, utelukkende individuelle vesener dessuten skulle finnes allmennvesener som er ikke-individuelle av natur. En ikke-kroppslig substans er en like så stor absurditet som et ikke-kroppslig legeme. Legeme, eksistens, substans er bare forskjellige uttrykk for en og samme virkelighet. Det går ikke an å skille mellom tanken og en materie som tenker. Den er underlaget for alle forandringer. Ordet uendelig er meningsløst, hvis det ikke betyr at vår ånd har ubegrensede utvidelsesmuligheter. Da vi bare er i stand til å fornemme og vite noe om det materielle, så kan vi ikke vite noe om Guds eksistens. Bare min egen eksistens er sikker. Enhver menneskelig vitenskap er en det gode. Mennesket er underkastet de samme lover som naturen. Makt og frihet er identiske.

Hobbes hadde systematisert Bacon, men han hadde ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hans grunnprinsipp i kunnskapenes opprinnelse i sanseverdenen. Det er Locke som begrunner dette i "Essay on Human Understanding".

På samme måte som Hobbes gjorde ende på den baconske materialismens teistiske fordommer, brøt Collins, Dodwell, Hartley, Priestley osv. i stykker den lockske sensualismens siste teologiske skanse. Noe annet og mer enn en makelig og sjusket måte å kvitte seg med religionen er deismen ikke, i det minste ikke for faktiske materialister." ( 4 )

Slik uttalte Marx seg om den moderne materialismes britiske opprinnelse. Og når engelskmennene i dag ikke er noe videre begeistret for den anerkjennelsen han gir deres forfedre, så kan vi bare beklage dette. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at Bacon, Hobbes og Locke var de åndelige fedre til den strålende rekken av franske materialister som trass i alle de seire tyskerne og engelskmennene vant over franskmennene til lands og til sjøs, gjorde det 18. århundre til et overveiende fransk århundre. Og det lenge før den franske revolusjonen, som avsluttet århundret på en så strålende måte, og hvis resultater vi andre, i England like meget som i Tyskland, stadig strever med å gjøre til våre egne.

Det står nå en gang ikke til å nekte. Når en dannet utlending i midten av dette århundre slo seg ned i England, så var det en ting han mest ble slått av, og det var - slik måtte han oppfatte det - den engelske "respektable" mellomklasses religiøse skinnhellighet og tåpelighet. Den gang var vi alle sammen materialister eller iallfall temmelig vidtgående fritenkere. Det var for oss ubegripelig at nesten alle dannete mennesker i England trodde på alle mulige slags mirakler, og at selv geologer som Buckland og Mantell forvrengte kjensgjerningene i sin vitenskap, for at de ikke alt for mye skulle tråkke mytene i den mosaiske skapelses-historien på tærne. Det var ikke til å forstå at man måtte gå til de udannete, til "den skitne mobben" som folk sa den gang for å finne mennesker som torde bruke sin forstand på religiøse ting, nemlig til arbeiderne, og da især til Owens sosialister.

Men siden den gang er England blitt "sivilisert". Utstillingen i 1851 var dødsklokkene som ringte over den engelske avstengtheten på sin øy. England ble mer og mer internasjonalisert, både med omsyn til mat og drikke, til skikk og bruk og sine forestillinger, og det i så høy grad at jeg stadig sterkere ønsker at visse engelske seder ville bli like alminnelige på kontinentet som andre fastlandsskikker er blitt i England. En ting er sikker: Salatoljens økte utbredelse (inntil 1851 bare kjent innen aristokratiet) ble ledsaget av en fatal utbredelse av den kontinentale skeptisismen i religiøse spørsmål. Og så langt er det kommet at agnostisismen, selv om den ikke blir ansett for like fin som den engelske statskirken, likevel hva respektabiliteten angår står på samme trinn som baptistsekten og iallfall høyere enn Frelsesarméen. Og da kan jeg ikke tenke meg annet enn at det for mange som av hele sitt hjerte beklager og forbanner dette framsteg i vantro, vil være en trøst å høre at disse nymotens tanker ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke bærer merket "made in Germany" tysk fabrikat som så mange artikler til daglig bruk, men at de tvert om er av ekte engelsk opprinnelse og at deres britiske opphavsmenn for to hundre år siden gikk et godt skritt lenger enn etterkommerne tør gjøre i dag.

For hva er agnostisisme annet enn en "skamfull"materialisme? Agnostikernes naturoppfatning er i bunn og grunn materialistisk. Hele naturens verden beherskes av lover og utelukker enhver innvirkning utenfra. Men føyer agnostikeren forsiktig til vi kan verken bevise eksistensen eller ikke-eksistensen av noe høyeste vesen utenfor den verden vi kjenner. Dette forbehold kunne gjelde på den tiden da Laplace på Napoleons spørsmål om hvorfor skaperen ikke en gang ble nevnt i den store astronomens verk "Mécanique céleste", ga det stolte svaret: "Je n'avais pas besoin de cette hypothése" (Jeg behøvde ikke denne hypotesen). Men i dag er det i vårt tankebilde av verdensaltet i dets utvikling absolutt ingen plass verken for en skaper eller en hersker. Og om man ville anta at det fantes et høyeste vesen utenfor hele den eksisterende verden, så ville det være en motsigelse i ord og dessuten, så vidt jeg kan skjønne, en grunnløs fornærmelse av religiøse folks følelser.

Likeledes innrømmer vår agnostiker at all vår viten beror på de meddelelser vi mottar gjennom våre sanser. Men tilføyer han hvorledes kan vi vite om våre sanser gir oss riktige bilder av de ting vi fornemmer gjennom dem? Og videre forteller han oss: når han snakker om ting eller deres egenskaper, så mener han i virkeligheten ikke selve disse tingene eller deres egenskaper, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykk de har gjort på hans sanser. Dette er riktignok en måte å oppfatte tingene på som en vanskelig kan motbevise bare ved hjelp av argumentasjon. Men før menneskene argumenterte, handlet de. "I begynnelsen var handlingen". Og menneskenes virksomhet hadde allerede løst problemet lenge før den menneskelige snusfornuft hadde oppfunnet det. "The proof of the pudding is in the eating". (Puddingen bedømmes ved å spises.) I og med at vi anvender disse ting til eget bruk i samsvar med de egenskaper vi konstaterer ved dem, så underkaster vi våre sanseiakttakelser en ufeilbar prøve for å undersøke om disse iakttagelser er riktige eller feilaktige. Hvis de ikke hadde vært riktige, kan heller ikke vår bedømmelse om hvordan en slik ting kan brukes, være riktig, og vårt forsøk på å bruke tingen må slå feil. Hvis vi derimot oppnår vår hensikt, hvis vi finner at tingen svarer til vår forestilling om den, at det går an å bruke den med det formål vi gjorde, så er det et positivt bevis for at våre iakttakelser om tingen og dens egenskaper innen disse grenser er i samsvar med virkeligheten utenfor oss. Viser det seg derimot at vi har gjort et feilgrep, vil det som regel ikke vare lenge før vi finner årsaken: Vi finner at den iakttakelsen som lå til grunn for vårt forsøk, enten i seg selv var ufullstendig og overfladisk eller at den var sammenfiltret med resultatene av andre iakttakelser på en måte som ikke kunne utbedres av dem med andre ord feilaktige slutninger.

Så lenge vi bestreber oss på å utvikle og bruke våre sanser på den rette måten og holder vår handlemåte innen de grenser som blir trukket ved riktige gjorte og anvendte iakttakelser, så lenge vil vi finne at resultatene av våre handlinger beviser at våre iakttakelser er i samsvar med de iakttatte tings virkelige natur. Ikke i ett eneste tilfelle er vi så vidt bekjent til den dag i dag blitt tvunget til å trekke den slutningen at våre sanseinntrykk, så sant de kontrolleres vitenskapelig, i vår hjerne framkaller forestillinger om den ytre verden, som etter sin natur er i strid med virkeligheten, eller at det eksisterer en iboende uoverensstemmelse mellom den ytre verden og våre sanseinntrykk av den.

Men så kommer den ny-kantianske agnostikeren og sier: "Ja, vi kan muligens iaktta egenskaper ved en ting riktig. Men vi kan ikke oppfatte selve tingen ved hjelp av noen som helst sanseinntrykk eller en tankeprosess. "Das Ding an sich" (tingen i seg selv) befinner seg utenfor grensen for vår kunnskap. På dette svarte Hegel allerede for lenge siden: Når dere kjenner alle egenskaper en ting har, så kjenner dere også selve tingen. Det står da ikke noe annet igjen enn den kjensgjerningen at vedkommende ting eksisterer utenfor oss, og så snart deres sanser har meddelt dere denne kjensgjerningen, har dere oppfattet den siste rest av denne ting, Kants berømte "Ding an sich" (tingen i seg selv), som det skulle være umulig å lære å kjenne. I dag kan vi føye til denne uttalelsen at vårt kjennskap til naturens foreteelser på Kants tid var så pass bruddstykkevis, at en bak alle ting en kjente så lite til kunne formode en særskilt hemmelighetsfull ting-i-seg-selv. Men siden den tid er disse ubegripelige tingene, en etter en, ved vitenskapens kjempeframsteg blitt dratt fram, analysert og til og med reprodusert. Og når vi kan lage en ting, kan vi visselig ikke påstå at vi ikke er i stand til å oppfatte den. For kjemien i første halvpart av vårt århundre var de organiske substanser slike mystiske ting. Nå lærer vi å bygge dem opp, den ene etter den andre, av de kjemiske elementene og uten å ta organiske prosesser til hjelp. Den moderne kjemien erklærer: Så snart den kjemiske sammensetningen av et hvilket som helst legeme er kjent, så kan dette legeme bygges opp av elementene. I dag er det langt fra at vi kjenner sammensetningen av de høyeste organiske substanser, nemlig de såkalte eggehvitestoffer. Men det er absolutt ingen grunn til å anta at vi ikke om enn først om århundrer kan skaffe oss denne kunnskap og da kan framstille kunstig eggehvite. Når vi er kommet så langt, kan vi samtidig produsere organisk liv; for liv, fra de laveste til de høyeste former, er ingenting annet enn eggehvitestoffenes normale eksistensform.

Men når vår agnostiker først har tatt disse formelle forbehold, så taler og handler han helt og holdent som den hardkokte materialisten han i grunnen er. Han kan f.. eks. si: Så vidt vi vet, kan materie og bevegelse eller - som vi sier i dag - energi, verken skapes eller ødelegges, men vi har ingen bevis for at begge deler ikke er blitt skapt på et eller annet tidspunkt. Men hvis dere forsøker ved passende høve å bruke denne antakelse mot ham selv, vil han straks avvise dere og be dere tie. Selv om han rent abstrakt innrømmer spiritualismens mulighet, så vil han ikke ha noe med den å gjøre konkret. Han vil si: Så vidt vi vet og kan vite, fins det ingen skaper av eller hersker over verdensaltet. Så langt det beror på oss, kan materie og energi verken skapes eller ødelegges. For oss er tenkning en form for energi, en funksjon av hjernen. Alt det vi vet, går ut på at den materielle verden blir styrt etter ufravikelige lover osv. osv. Så lenge han altså er vitenskapsmann, i det monn han vet noe, er han materialist. Kommer han utenfor sin vitenskap, på områder hvor han ikke er hjemme, oversetter han sin uvitenhet til gresk og kaller den agnostisisme.

En ting syns iallfall sikkert: selv om jeg var agnostiker, ville jeg ikke kunne betegne den historieoppfatning som er skissert i dette skrift, som "historisk agnostisisme". Religiøse folk ville le av meg, og agnostikerne ville opprørt spørre meg om jeg gjorde narr av dem. Og jeg håper altså at heller ikke den britiske "respektabiliteten", som vi ville kalle for "besteborgerlighet", vil bli altfor forferdet, når jeg på engelsk -akkurat som på mange andre språk - bruker "historisk materialisme" for å betegne den oppfatningen av verdenshistoriens forløp som ser den ytterste årsaken og den veldige drivkraften i alle viktige historiske hendelser i samfunnets økonomiske utvikling, i forandringene av produksjons- og byttemåten, i den derav følgende spaltningen av samfunnet i forskjellige klasser og i disse klassers kamp mot hverandre.

Kanskje vil man lettere tillate meg dette, når jeg påviser at den historiske materialismen til og med kan være nyttig for den britiske respektabilitet. Jeg har alt pekt på den kjensgjerning at en hvilken som helst dannet utlending som slo seg ned i England for en førti-femti år siden, ble ille berørt av det som for ham måtte se ut som religiøst hykleri og sløvhet hos den engelske "respektable" mellomklassen. Jeg skal nå påvise at denne tids respektable engelske mellomklasse likevel ikke var fullt så tåpelig som den intelligente utlendingen syntes. Det fins en forklaring på dens religiøse holdninger.

Da Europa forlot mellomalderen, var det oppad-strebende borgerskapet i byene det revolusjonære element. Det hadde tilkjempet seg en anerkjent stilling innenfor mellomalderens føydalforfatning, men den var allerede blitt for trang for dets ekspansjonskraft. For borgerskapets bursjoasiets frie utvikling passet ikke føydalsystemet - føydalsystemet måtte falle.

Men det store internasjonale sentrum for føydalsystemet var den romersk-katolske kirken. Den samlet hele det føydale Vest-Europa - tross alle innbyrdes kriger - til et stort politisk hele som sto i motsetning både til den gresk-ortodokse og til den muhammedanske verden. Den omgå føydalforfatningen med en helgenglorie av guddommelig velsignelse. Den hadde opprettet sitt eget hierarki etter føydalt mønster, og endelig var den selv den største av alle føydalherrer, for minst tredjedelen av hele den katolske verdens grunneiendom tilhørte den. Før man kunne gå til angrep mot den verdslige føydalismen i hvert enkelt land og i detalj måtte man ødelegge dens hellige sentralorganisasjon.

Men samtidig med at borgerskapet gikk fram, fikk også vitenskapen et veldig oppsving. Det kom nytt liv i studiet av astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi. Og for å kunne utvikle sin industrielle produksjon, trengte borgerskapet en vitenskap som undersøkte naturlegemenes egenskaper og naturkreftenes virkemåte. Inntil da hadde vitenskapen imidlertid bare vært kirkens underdanige tjenestepike, som ikke hadde fått lov til å overskride de grenser troen satte, kort sagt, den hadde vært alt annet enn vitenskap. Nå gjorde vitenskapen opprør mot kirken. Borgerskapet måtte ha vitenskapen og måtte derfor være med på opprøret.

Jeg har her bare berørt to områder, hvor det oppadstrebende borgerskap måtte komme i konflikt med den etablerte religion. Men det er tilstrekkelig for å vise for det første at nettopp borgerskapet var den klassen som var mest direkte interessert i kampen mot den katolske kirkes maktstilling, for det annet at enhver kamp mot føydalismen på den tiden måtte kle seg i religiøse former og i første rekke måtte være rettet mot kirken. Men selv om det var universitetene og kjøpmennene i byene som stemte opp stridsropet, så måtte det nødvendigvis finne sterk gjenklang hos massene av befolkningen på landet, hos bøndene, som over alt kjempet en hard kamp mot sine geistlige og verdslige føydalherrer, en kamp rett og slett for selve eksistensen.

Det europeiske borgerskapets lange kamp mot føydalismen nådde sitt høydepunkt i tre store avgjørende slag.

Det første var det vi kaller reformasjonen i Tyskland. Svaret på Luthers oppfordring til reisning mot kirken var to politiske opprør: Først reiste lavadelen seg i 1523 under ledelse av Fram v. Sickingen, i 1525 kom så den store bondekrigen. Begge ble slått ned, især på grunn av ubesluttsomhet hos den mest interesserte parten, byborgerskapet. Årsakene til denne ubesluttsomheten kan vi ikke komme nærmere inn på her. Fra det øyeblikket utartet kampen til krangel mellom de enkelte fyrstene og den keiserlige sentralmakten, og resultatet var at Tyskland for et tidsrom av to hundre år ble strøket av listen over politisk virksomme nasjoner i Europa. Den lutherske reformasjonen resulterte riktignok i en ny religion, og det nettopp en religion som det absolutte monarkiet hadde bruk for. De nordøst-tyske bøndene var ikke før gått over til Luthers religion, før de ble degradert fra frie menn til livegne.

Men der Luther sviktet, seiret Calvin. Hans troslære passet for de dristigste blant datidens borgere. Hans predestinasjonslære var det religiøse uttrykk for den kjensgjerning at i forretningsverdenens konkurranse er hell og uhell ikke avhengig av den enkeltes virksomhet eller dyktighet, men av forhold som er uavhengige av ham. "Således er ikke vår vilje eller handling avgjørende, men barmhjertigheten" hos ukjente overlegne økonomiske krefter. Og dette var særlig sant i en tid da det gikk for seg en økonomisk omveltning, da alle gamle handelsveier og handelssentre ble fortrengt av nye, da Amerika og India ble åpnet for verden, og da selv de gamle ærverdige økonomiske trosartiklene -gull- og sølvverdien - vaklet og brøt sammen. Dessuten var Calvins kirkeforfatning tvers igjennom demokratisk og republikansk. Men når Guds rike var republikansk, - kunne da denne verdens riker vedbli å la seg styre av konger, biskoper og føydalherrer? Mens den tyske lutherske kirken ble et føyelig redskap i hendene på de tyske småfyrstene, grunnla calvinismen en republikk i Holland og sterke republikanske partier i England og først og fremst i Skottland.

I calvinismen fant borgerskapets andre store reisning en fullt ferdig kampteori. Denne reisning gikk for seg i England. Byborgerne begynte den, og de mellomstore bøndene (yeomanry) i landdistriktene førte den fram til seier. Det er ganske merkelig: i alle de tre store borgerlige reisningene er det bøndene som leverer soldatene i kampen, og bøndene er nettopp den klassen som etter vunnen seier blir sikrest ruinert av de økonomiske følgene av seieren. Hundre år etter Cromwell var Englands yeomanry praktisk talt forsvunnet. Men i hvert fall hadde det ikke vært for yeomanry og byens plebeiiske elementer ville aldri kampen bli ført fram til endelig avgjørelse av borgerskapet alene, og Karl I ville ikke endt på skafottet. For at borgerskapet kunne høste iallfall de frukter av seieren som den gang var modne, var det nødvendig å føre revolusjonen langt ut over målet, akkurat som i Frankrike i 1793 og i Tyskland i 1848. Det ser ut som dette er en utviklingslov i det borgerlige samfunnet.

Etter dette overmål av revolusjonær virksomhet fulgte den uunngåelige reaksjonen som i sin tur skjøt langt over det mål hvor den kunne holde seg. Etter en rekke svingninger ble det endelig funnet et nytt tyngdepunkt, og det tjente som utgangspunkt for den videre utviklingen. Den strålende perioden i engelsk historie som besteborgeren kaller "det store opprøret", og de kamper som fulgte etterpå, fikk sin avslutning i den forholdsvis ubetydelige hendelsen i 1689, som den liberale historieskrivningen kaller "den ærefulle revolusjonen".

Det nye utgangspunktet var et kompromiss mellom det oppadstrebende borgerskapet og de tidligere føydale grunneiere. Skjønt disse siste den gang akkurat som i dag ble betegnet som aristokratiet, var de forlengst i ferd med å bli det som Ludvig Filip langt seinere ble i Frankrike: nasjonens første borgere. Til alt hell for England hadde de gamle føydalherrene slått hverandre i hjel i Rosekrigene. Deres etterfølgere kom, - selv om de stort sett var ætlinger av de samme gamle familier, likevel fra så fjerne sidelinjer at de utgjorde en helt ny stand. Deres vaner og holdninger var langt mer borgerlige enn føydale. De var helt klar over pengenes verdi og gikk straks i gang med å høyne grunnavgiftene sine, idet hundrevis av små forpaktere ble jagd bort og måtte vike plassen for sauer. Henrik VIII skapte massevis av nye borgerlige godseiere ved å gi bort kirkegodsene eller selge dem for en slikk og ingenting. Den samme virkning hadde den omfattende konfiskasjonen av storgodser, som fortsatte uavbrutt helt til slutten av 17. århundre, og disse godsene ble så overlatt til mer eller mindre utpregede oppkomlinger. Derfor hadde det engelske "aristokratiet" etter Henrik VIII's tid ikke bare unnlatt å sette seg imot utviklingen av den industrielle produksjonen, men tvert imot forsøkt å dra nytte av den. Og likeså var stadig en del av de store grunneierne av politiske og økonomiske grunner villige til å samarbeide med lederne for det finansielle og industrielle borgerskapet. På den måten kom altså kompromisset av 1689 i stand uten vansker. De politiske seierstroféene -embetene, sinekyrene, de store gasjene - forble i hendene på de store landadelsfamiliene, på den betingelsen at de i tilstrekkelig grad ivaretok den finansielle, produserende og handlende mellomklassens økonomiske interesser. Og disse økonomiske interessene var alt den gang mektige nok. De avgjorde til sjuende og sist hele nasjonens politikk. En kunne nok være usams om detaljene, men det aristokratiske oligarkiet var helt klar over hvor uløselig deres egen økonomiske trivsel var knyttet til det industrielle og merkantile borgerskapet.

Fra denne tid var borgerskapet en ydmyk, men anerkjent del av de herskende klassene i England. Sammen med disse hadde borgerskapet en felles interesse av å holde det store arbeidende folket nede. Kjøpmannen eller fabrikanten sto som husbond for sine funksjonærer, sine arbeidere og tjenestefolk, eller - som man sa i England inntil for kort tid siden - han var deres "naturlige foresatte". Han var interessert i å presse så mye og så godt arbeid ut av dem som mulig. For å oppnå dette måtte han oppdra dem til en tilsvarende lydighet. Han var selv religiøs, hans religion hadde skaffet ham den fanen han hadde kjempet under mot konge og godseiere. Det varte ikke lenge før han også oppdaget de muligheter denne religionen ga ham til å bearbeide sinnene hos sine naturlige underordnede og gjøre dem lydige mot den husbonden Gud i sin uransakelige visdom hadde gitt dem. Kort sagt: det engelske borgerskapet var nå med på å holde nede "de lavere stendene", det store arbeidende folket, og et av de midler som ble brukt, var religionens innflytelse.

Men det kom enda en omstendighet til som styrket borgerskapets religiøse holdninger, nemlig den kjensgjerning at materialismen dukket opp i England. Denne nye gudløse læren var ikke bare til største forargelse for den fromme mellomstanden, den ga seg til og med ut for å være en filosofi som bare passet for vitenskapsmenn og dannete verdensmenn, i motsetning til religionen som var bra nok for den store udannete massen, borgerskapet iberegnet. Med Hobbes trådte den fram på scenen som forsvarer for det kongelige eneveldet og oppfordret det absolutte monarkiet til å holde folket nede, dette "puer robustus sed mali-tiosus". Også Hobbes etterfølgere, Bolingbroke, Shaftesbury osv., så i materialismens nye deistiske form en aristokratisk esoterisk lære, som borgerskapet hatet, ikke bare på grunn av dens religiøse kjetteri, men også på grunn av dens anti-borgerlige politiske tilknytning. I samsvar med dette og i motsetning til aristokratiets materialisme og deisme utgjorde jo også nettopp de protestantiske sektene den framstegsvennlige mellomklassens hovedstridskrefter, disse samme sektene som heiste fanen og skaffet soldatene til kampen mot Stuartene, og som den dag i dag danner ryggraden i det "store liberale parti".

I mellomtiden spredte materialismen seg fra England til Frankrike, hvor den gikk sammen med en annen materialistisk filosofskole, som var gått fram av cartesianismen. Også i Frankrike var den til å begynne med en utelukkende aristokratisk filosofi, men snart kom dens revolusjonære karakter til syne. De franske materialistene nøyde seg ikke med å kritisere bare slikt som gjaldt religiøs tro. De kritiserte hver eneste vitenskapelig tradisjon og alle datidens politiske institusjoner. For å påvise at deres teori kunne brukes på alle områder, valgte de den korteste veien: de brukte sin teori dristig på alle kunnskapsområder i det kjempeverk de fikk navn etter, i "Encyklopedien". På denne måten ble materialismen i den ene eller andre formen som klar materialisme eller som deisme livssynet for hele den dannete franske ungdommen, og det i en slik grad at den læren som engelske rojalister hadde satt inn i verden, under den store revolusjonen ga de franske republikanerne og terroristene den teoretiske fanen og leverte teksten til "Menneskerettighetenes erklæring".

Den store franske revolusjonen var borgerskapets tredje reisning, men den første som helt hadde kastet den religiøse masken og som helt åpenlyst ble utkjempet på politisk grunn. Men den var også den første som virkelig ble ført helt fram, like til den ene parten, aristokratiet, var tilintetgjort og den andre borgerskapet hadde seiret fullstendig. I England korn den ubrutte kontinuiteten mellom de før-revolusjonsere og etter-revolusjonære institusjonene og kompromisset mellom de store grunneierne og kapitalistene til uttrykk i kontinuiteten i de juridiske presedensfallene og i den respektfulle opprettholdelsen av de føydale rettsfor-mene. I Frankrike brøt revolusjonen helt og holdent med fortidens tradisjoner, den sopte bort de siste restene av føydalismen og skapte i Code civile en mesterlig tillemping av den gamle romerretten på moderne kapitalistiske forhold, dette nesten fullkomne uttrykket for juridiske forhold som resultat av det økonomiske utviklingsstadtum som Marx kaller "vareproduksjonen". Så mesterlig, at denne revolusjonære franske lovboken den dag i dag i alle land England ikke unntatt tjener som mønster ved reformer av eiendomsretten. Men i denne forbindelse er det en ting vi ikke skal glemme: Når den engelske retten fortsetter med å uttrykke det kapitalistiske samfunns økonomiske forhold på et barbarisk føydalspråk, like lite i samsvar med den saken som skal uttrykkes som den engelske ortografien er i samsvar med den engelske uttalen "vous écrivez Londres et vous prononcez Constantin-opie" (dere skriver London og uttaler Konstantinopel) har en franskmann sagt så er denne samme engelske retten likevel den eneste som uforfalsket har bevart og overført til Amerika og koloniene den beste delen av den personlige friheten, den lokale selvforvaltningen og garantien mot innblanding unntatt domstolenes, kort sagt de gammelgermanske friheter som på kontinentet er gått tapt under det absolutte monarkiet og hittil ikke noe sted er blitt erobret fullstendig tilbake.

Men tilbake til vårt britiske borgerskap. Den franske revolusjonen ga det et glimrende høve til ved hjelp av monarkiene på kontinentet å ødelegge den franske sjøhandelen, å erobre franske kolonier og å undertrykke de siste franske kravene på medherredømme til sjøs. Dette var den ene årsaken til dets motstand mot den franske revolusjonen. En annen var den at det engelske borgerskapet ikke likte de metoder som ble brukt under denne revolusjonen. Ikke bare den "avskyelige" terrorismen, men også forsøket på å gjennomføre borgerveldet til siste konsekvens. Hva i all verden skulle den britiske borgeren gjøre uten sitt aristokrati, som lærte ham god tone (den var også deretter) og oppfant motene for ham, som leverte offiserene til arméen, denne arméen som opprettholdt ro og orden hjemme, og til flåten, denne flåten som erobret nye kolonier og nye markeder? Riktignok fantes det et framstegsvennlig mindretall i borgerskapet, folk hvis interesser ikke i tilstrekkelig grad ble ivaretatt ved kompromisset. Dette mindretallet, som besto av den lavere mellomklassen, sympatiserte med revolusjonen, men det hadde ingen innflytelse i parlamentet.

Jo mer materialismen således ble den franske revolusjons trosbekjennelse, desto selgere holdt den gudfryktige engelske borgeren fast ved sin religion. Hadde kanskje ikke redselsveldet i Paris vist hvor det fører hen når folket mister religionen? Jo sterkere materialismen spredte seg fra Frankrike til nabolandene og ble forsterket av beslektede teoretiske strømninger, særlig den tyske filosofien, jo mer materialisme og fritenkeri på kontinentet faktisk ble til nødvendige kvalifikasjoner for et dannet menneske, desto seigere holdt den engelske mellomklassen fast ved sine mangfoldige religiøse trosbekjennelser. Selv om de kunne avvike temmelig mye fra hverandre, så var de alle sammen avgjort religiøse, kristelige trosbekjennelser.

Mens revolusjonen sikret borgerskapets politiske triumf i Frankrike, innledet Watt, Arkwright, Cartwright og andre en industriell revolusjon i England, som helt og holdent forskjøv tyngdepunktet for den økonomiske makten. Borgerskapets rikdom vokste nå uendelig mye fortere enn jordaristokratiets. Innen selve borgerskapet trådte finansaristokratiet, bankfolkene osv. mer og mer i bakgrunnen i forhold til fabrikantene. Kompromisset av 1689 var ikke lenger i samsvar med de interesserte parters innbyrdes stilling, selv etter de forandringer som litt om senn hadde gått for seg til fordel for borgerskapet. Disse parters karakter var også undergått en forandring: borgerskapet i 1830 var noe helt annet enn borgerskapet i forrige århundre. Den politiske makten som aristokratiet ennå hadde i behold og som den brukte mot kravene fra det nye industrielle borgerskapet, var ikke lenger i samsvar med de nye økonomiske interessene. En ny kamp mot aristokratiet ble nødvendig. Den kunne bare slutte med en seier for den nye økonomiske makten. Under inntrykket av den franske revolusjonen i 1830 ble først reformakten drevet igjennom trass i all motstand. Denne ga borgerskapet en anerkjent og mektig stilling i parlamentet. Så fulgte opphevelsen av kornlovene, som en gang for alle sikret borgerskapet og særlig den mest aktive delen av det, fabrikantene, en dominerende stilling i forhold til jordaristokratiet. Dette var borgerskapets største seier, men også den siste det vant utelukkende i sin egen interesse. Alle sine seinere triumfer måtte det dele med en ny sosial makt, som til å begynne med var dets forbundsfelle, men snart ble dens rival.

Den industrielle revolusjonen hadde skapt en klasse av store industrikapitalister, men også en langt tallrikere klasse av fabrikkarbeidere. Denne klassen vokste stadig, alt etter som den industrielle revolusjonen bredte seg fra den ene industrigrenen til den andre. Men med den tallmessige veksten fulgte også klassens makt, og den viste seg allerede i 1824; da arbeiderklassen tvang et motstrebende parlament til å oppheve lovene mot foreningsfriheten. Under reformagitasjonen utgjorde arbeiderne reformpartiets radikale fløy. Da parlamentsforordningen av 1832 utelukket dem fra stemmeretten, sammenfattet de kravene sine i Folke-frihetsbrevet (Péople's Charter) og konstituerte seg som det uavhengige Chartistparti i motsetning til det store borgerlige partiet mot korntollen. Chartistpartiet var det første arbeiderpartiet i moderne tid.

Så kom revolusjonen på kontinentet i februar og mars 1848, hvor arbeiderne spilte en så betydelig rolle, og hvor de iallfall i Paris trådte fram med krav som absolutt ikke kunne godtas av det kapitalistiske samfunnet. Deretter fulgte en alminnelig reaksjon. Først kom chartistenes nederlag den 10. april 1848, så ble arbeiderreisningen i Paris slått ned i juni samme år, så fulgte de sørgelige hendingene i Italia, Ungarn, Sør-Tyskland i 1849, og endelig kom Ludvig Bonapartes seier over Paris den 2. desember 1851. Således var, iallfall for en tid, arbeiderkravenes spøkelse jagd bort, men hvor meget hadde det ikke kostet! Hadde den britiske borgeren allerede fra før av vært overbevist om nødvendigheten av å holde de religiøse stemninger levende i folkets brede lag, så måtte han nå desto mer tvingende føle denne nødvendigheten etter alle disse erfaringene. Og uten å bry seg det minste om sine kollegers hånlatter på kontinentet, fortsatte han år etter år å bruke tusener og titusener for å evangelisere de lavere klassene. Han var ikke nøyd med sitt eget religiøse maskineri, men vendte seg til "Bror Jonathan", den tids største organisator når det gjaldt religion som forretning og han importerte revivalismen, Moody og Sankey osv. Til slutt tok han til og med imot Frelsesarmeens farlige hjelp, denne organisasjon som blåser nytt liv i urkristendommens propagandamidler, som vender seg til de fattige som til Guds utvalgte, som på sin religiøse måte kjemper mot kapitalismen og dermed framelsker et element av urkristen klassekamp, som en vakker dag kan bli skjebnesvanger for de rike som i dag betaler for den med klingende mynt.

Det ser ut til å være en lov for den historiske utvikling at borgerskapet ikke i noe europeisk land i alle fall ikke for noe lengre tidsrom kan sitte med den politiske makten på den samme absolutte måten som føydalaristokratiet opprettholdt den i mellomalderen. Selv i Frankrike, hvor føydalismen ble utryddet så fullstendig, har borgerskapet som samlet klasse bare hatt fullt regjeringsherredømme under ganske korte perioder. Under Ludvig Filip, 1830-1848, var det bare en liten del av borgerskapet som hadde makten, mens den langt større delen var utelukket fra stemmeretten gjennom den høye inntektsgrensen. Under den andre republikken, 1848-51, hersket hele borgerskapet, men bare i tre år. Dets uduelighet jevnet veien for det andre keiserdømmet. Først nå, under den tredje republikk, har borgerskapet som helhet styrt i vel tjue år, men alt nå utvikler det tydelige tegn på forfall. Et varig borgervelde har hittil bare vært mulig i land som Amerika, hvor det aldri har eksistert noen føydalisme, og hvor samfunnet helt fra først av ble bygd opp på et borgerlig grunnlag. Og til og med i Amerika og Frankrike står borgerskapets etterfølgere, arbeiderne, allerede utenfor døren og banker kraftig på.

I England har borgerskapet aldri hatt uinnskrenket makt. Selv etter seieren i 1832 beholdt aristokratiet nesten alle høye regjeringsembeter. Den tøyeligheten som den rike mellomklassen la for dagen ved å finne seg i dette, forble en gåte for meg, inntil en vakker dag den store liberale fabrikanten, herr W. A. Forster, i en tale tryglet ungdommen i Bradford om for sin egen velferds skyld å lære fransk. I den forbindelsen fortalte han hvordan han hadde følt seg dum som en sau, da han som nyutnevnt minister plutselig ble ført inn' i kretser hvor fransk var nesten like nødvendig som engelsk. Og faktisk var datidens engelske borgerskap i gjennomsnitt helt udannete oppkomlinger som enten de ville eller ikke ble nødt til å overlate alle høyere regjeringsposter til aristokratene, fordi det her ble krevd andre kvalifikasjoner enn å sitte på sin øy med sin sneversynthet og snobbethet, krydret med sluhet i forretninger. ( 5 )

Selv i dag viser de endeløse avisdiskusjonene om "middle-class education" (mellomklasse-utdannelse), at den engelske mellomklassen fremdeles ikke anser seg selv verdig til å få den beste oppdragelsen, og ser seg om etter noe mer beskjedent. Også etter opphevelsen av kornlovene så det altså ut til å være noe selvfølgelig at de menn som hadde vunnet seieren, slike som Cobden. Bright, Forster osv. fremdeles skulle være utelukket fra enhver deltakelse i den offisielle regjeringen, inntil endelig, ca. 20 år seinere, en ny reformakt åpnet departementsdørene for dem. Den dag i dag er det engelske borgerskapet så gjennomsyret av følelsen av egen sosial mindreverdighet at det på egen og folkets bekostning føder på en kaste av elegante dagdrivere, som ved alle gallatilstelninger har som oppgave på en verdig måte å representere nasjonen. Selv føler borgerskapet seg meget smigret når en eller annen borger blir funnet verdig til å bli tatt opp i denne eksklusive og privilegerte standen, som borgerskapet til sjuende og sist selv har skapt.

Således hadde den industrielle og merkantile mellomklassen ikke greid fullstendig å fordrive landaristokratiet fra den politiske makten, da den nye konkurrenten, arbeiderklassen, trådte fram på skueplassen. Reaksjonen etter chartistbevegelsen og etter revolusjonene på kontinentet, videre den veldige utvidelsen av den engelske industrien i årene 1842-66 (som i alminnelighet frihandelen alene får æren for, men som så langt mer skyldes den kolossale utviklingen av jernbanene, havdamperne og kommunikasjonene i sin alminnelighet) hadde igjen brakt arbeiderne i avhengighetsforhold til de liberale, hvor de nå som i den før-chartistiske tiden dannet den radikale fløyen. Litt om senn ble arbeidernes krav om stemmerett ikke til å komme forbi. Mens ennå whigs, de liberale lederne, holdt seg redde tilbake, la Disraeli for dagen sin overlegenhet. Han utnyttet det heldige tidspunktet for tories, idet han innførte "household"-stemmeretten i valgdistriktene i byene og knyttet dette til en omfordeling av setene i parlamentet. Deretter fulgte snart hemmelig valg (the ballot); så, i 1884, utvidelsen av household-stemmeretten til alle valgdistriktene i grevskapene og en ny fordeling av mandatene som i det minste til en viss grad betydde en utjevning mellom valgkretsene. På grunn av alt dette økte arbeiderklassens makt ved valgene så sterkt at den nå utgjør flertallet av velgerne i 150 til 200 valgkretser. Men det fins ingen bedre skole når det gjelder å skape respekt for tradisjonen enn det parlamentariske systemet. Mens mellomklassen med andakt og ærefrykt betrakter denne gruppen som Lord John Manners spøkefullt kaller "vår gamle adel", så massen av arbeiderne den gangen med respekt og ærefrykt på datidens såkalte "bedre klasse", borgerskapet. Og faktisk var den britiske arbeideren for femten år siden en mønsterarbeider, hvis respektfulle hensynstaken til arbeidsgiverens stilling og hvis beskjedenhet når det gjaldt å sette fram sine egne krav, var plaster på de sårene våre tyske katetersosialister fikk på grunn av de uhelbredelige kommunistiske og revolusjonære tendenser hos sine egne, tyske arbeidere.

Men de engelske borgerne var flinke forretningsmenn og så lenger enn de tyske professorene. Meget motvillige hadde de delt makten med arbeiderne. Under chartisttiden hadde de lært, hva denne "puer robustus sed malitiosus", folket, var i stand til. Siden den tiden var det blitt tvunget til å opphøye til lov storparten av Folkefrihetsbrevet, som hadde fått lovs kraft. Mer enn noen sinne gjaldt det nå om å holde folket i tømme ved hjelp av moralske midler. Men det første og viktigste moralske midlet som er best egnet til å virke på massene, er og blir religionen. Her er forklaringen på prestemajoriteten i skolemyndighetene, på borgerskapets stadig økende selvbeskatning til fordel for alle slags religiøse nyheter, fra ritualismen til Frelsesarméen.

Og nå kom den britiske respektable besteborgers triumf over den kontinentale borgers fritenkeri og religiøse indifferens. Frankrikes og Tysklands arbeidere var blitt opprørske. De var helt gjennomsyret av sosialisme og tok det derfor av gode grunner slett ikke så nøye med midlenes lovlighet når det gjaldt å erobre makten. Denne "puer robustus" var her virkelig for hver dag blitt mer "malitiosus". Hva annet kunne den franske og tyske borger gjøre enn stilltiende å la fri-tenkeriet sitt fare, akkurat som en freidig guttunge kaster sigaren når sjøsyken stadig sterkere får tak i ham, - den samme sigaren han var så stolt av, da han gikk ombord. Den ene etter den andre av dem som tidligere lo hånlig, lot nå som om de var fromme, de snakket respektfullt om kirken, dens dogmer og ritual, og var selv med på disse i den utstrekning det var påkrevd. Franske borgere lot være å spise kjøtt om fredagen, og tyske borgere satt i sine kirkebenker og svettet seg gjennom endeløse protestantiske prekener. De var kommet opp i uføret med sin materialisme. "Religionen må bevares for folket", det var det siste og eneste midlet til å frelse samfunnet fra fullstendig undergang. Uheldigvis for seg selv oppdaget de dette først etter at de på forhånd hadde gjort alt som gjøres kunne for å ødelegge religionen for alle tider. Og så kom øyeblikket da den britiske borgeren kunne håne dem og rope: "I dårer, det kunne jeg ha sagt dere allerede for to hundre år siden."

Men likevel er jeg redd for at verken det britiske borgerskapets innette religiøsitet eller det kontinentale borgerskapets post festum-omvendelse vil kunne demme opp for den stigende proletariske floden. Tradisjonen er en mektig hemmende kraft, den er treghetskraften i historien. Men den er bare passiv, og derfor vil den bli brutt ned. Ikke engang religionen er i lengden i stand til varig å verne det kapitalistiske samfunnet. Siden våre juridiske, filosofiske og religiøse forestillinger er nærmere eller fjernere resultater av de herskende økonomiske forhold i et gitt samfunn, så kan disse forestillingene ikke i lengden holdes oppe etter at de økonomiske forhold har undergått grunnleggende forandringer. Enten må vi tro på en overnaturlig åpenbaring, eller også må vi innrømme at ingen religiøse prekener er i stand til å bevare et samfunn som er i ferd med å bryte sammen.

Og faktisk har også i England arbeiderne igjen begynt å røre på seg. Uten tvil er de hemmet av alle mulige tradisjoner. Borgerlige tradisjoner, f. eks. den utbredte overtroen at det bare kan eksistere to partier, nemlig konservative og liberale, og at arbeiderklassen må tilkjempe seg sin befrielse ved hjelp av det store liberale partiet. Arbeidertradisjoner, nedarvet fra den tiden da de første nølende forsøk ble gjort på å handle selvstendig, f. eks. det å utelukke fra tallrike gamle Trade Unions alle arbeidere uten den foreskrevne læretiden. Dette betyr ikke annet enn at enhver slik Union selv fostrer sine egne streikebrytere. Men trass i alt dette går den engelske arbeiderklassen framover, noe som selv professor Brentano med beklagelse var nødt til å meddele sine brødre katetersosialistene. Den beveger seg som alt i England med langsomme, avmålte steg. Dels forholder den seg avventende, dels tar den seg fram med ufruktbare, nølende forsøk. Den beveger seg mange ganger under overdreven, forsiktig mistro mot navnet sosialisme, samtidig som den litt om senn godtar selve saken. Den er i bevegelse, og bevegelsen griper det ene lag av arbeiderklassen etter det andre. Nå har den ristet de ulærte arbeiderne fra Londons østkant opp av sin sløvhet, og vi har alle sett hvilke prektige framstøt som til gjengjeld skyldes disse nye kreftene. Og når tempoet i denne bevegelsen ikke er så hurtig som en eller annen utålmodig sjel kunne ønske seg, så må det ikke glemmes at det nettopp er arbeiderklassen som holder liv i de beste sidene ved den engelske nasjonalkarakteren, og at hvert skritt framover som en gang er gjort i England, vanligvis aldri går tapt igjen. Selv om de gamle chartistenes sønner av de grunner som er nevnt før ikke oppfylte alle de forventninger man skulle stille til dem, ser det dog ut til at sønnesønnene ikke skal gjøre skam på bestefedrene sine.

Imidlertid avhenger den europeiske arbeiderklassens seier ikke ene og alene av England. Den kan bare trygges ved et samarbeid mellom i det minste England, Frankrike og Tyskland. I de to sistnevnte land er arbeiderbevegelsen kommet et godt stykke lenger enn i England. I Tyskland er seieren til og med innenfor rekkevidde. De framsteg arbeiderbevegelsen har gjort der i de siste 25 år, er uten sidestykke. Den går videre fram i stadig hurtigere tempo. Når det tyske borgerskapet har vist hvilken ynkelig mangel det har på politiske evner, disiplin, mot og energi, så har den tyske arbeiderklassen vist at den eier alle disse egenskapene i rikelig monn. For nesten 400 år siden var Tyskland utgangspunktet for den europeiske mellomklassens første store reisning. Slik situasjonen ligger an i dag, mon det skulle være umulig at Tyskland også ble skueplassen for det europeiske proletariatets første store seier?

F. Engels
20. april 1892





Noter

( 1 ) Ikke med i denne utgaven

( 2 ) Under overveiing

( 3 ) "Qual" er et filosofisk ordspill. Bokstavelig talt betyr "qual" pinsel, pine, kval, smerte som driver til en eller annen handling; på samme tid legger Böhme noe av det latinske qualitas inn i dette tyske ordet; hans "qual" var det aktiviserende prinsippet som oppstår av og i sin tur fremmer den spontane utviklingen av tingen, forholdet, personen som er underordnet det, i motsetning til smerte som er påført utenfra.
Note av Engels

( 4 ) Marx og Engels, Die Heilige Familie, Frankfurt a.M., 1845, s. 201-204

    ( 5 Merknad av Engels ) Og til og med i forretningssaker, er den innbilske, nasjonale sjåvinismen en dårlig rådgiver. Helt til ganske nylig så den gjennomsnittlige engelske fabrikanten på det som nedverdigende for en engelskmann å snakke noe annet språk enn sitt eget og kjente seg heller stolt over at de "stakkars djevlene" av noen utlendinger slo seg ned i England og fratok ham bryderiet med å omsette produktene sine i utlandet. Han la aldri merke til at disse utlendingene, for det meste tyskere, på den måten fikk kontroll over en stor del av den britiske utenrikshandelen, innførsel og utførsel, og at den direkte utenrikshandelen til engelskmennene nesten ble fullstendig begrenset til koloniene, Kina, USA og Sør-Amerika. Heller ikke la han merke til at disse tyskerne handlet med andre tyskere i utlandet, som gradvis organiserte et helt nett av handelskolonier over hele verden. Men da Tyskland for omtrent førti år siden for alvor begynte å produsere for eksport, tjente dette nettet fortreffelig til på så kort tid å forandre Tyskland fra å være et korn-eksporterende land til å bli et førsterangs industriland. Så ble den britiske fabrikanten skremt for omtrent ti år siden og spurte ambassadørene og konsulene sine om hvordan det kunne ha seg at han ikke lenger kunne holde på kundene sine. Det enstemmige svaret var: 1) Du snakker ikke kundens språk, men forventer at han snakker ditt; 2) Du forsøker ikke en gang å tilfredsstille ønskene, smaken, vanene til kundene dine, men venter at han skal tilpasse seg de engelske.






1. Den utopiske sosialisme

Den moderne sosialisme er i sitt innhold et direkte resultat av oppfatningen av på den ene siden klassemotsetningene som hersker i det nåværende samfunn mellom besittende og eiendomsløse, kapitalister og lønnsarbeidere, og på den andre siden anarkiet som hersker i produksjonen. Men i sin teoretiske form trer den fra først av fram som en angivelig mer konsekvent videreføring av de grunnsetningene som de store franske opplysningsmennene i det 18. århundre hadde satt fram. Som alle nye teorier måtte den til å begynne med ta utgangspunkt i det tankemateriale som allerede forelå, selv om den hadde sine røtter dypt i de materielle økonomiske kjensgjerningene.

De store menn som i Frankrike forberedte sinnene for den kommende revolusjon, opptrådte selv ytterst revolusjonært. De anerkjente ingen ytre autoritet av noen som helst art. Religion, naturoppfatning, samfunn, statsform, alt ble underkastet den mest skånselsløse kritikk; alt skulle rettferdiggjøre sin eksistens for fornuftens domstol eller gi avkall på å eksistere. Fornuften ble gjort til eneste målestokk for alt. Det var den tid da som Hegel sier verden ble stilt på hodet; først i den forstand at den menneskelige hjerne og de grunnsetninger som tenkningen hadde nådd fram til, gjorde krav på å gjelde som grunnlag for all menneskelig virksomhet og alt samfunnsliv; men senere også i den videre betydning at virkeligheten faktisk måtte snues opp ned på, når den sto i motsetning til disse grunnsetningene. Alle gamle samfunns- og regjeringsformer, alle overleverte forestillinger ble kastet på skraphaugen som ufornuftige. Hittil hadde verden bare latt seg lede av fordommer. Alt som hadde vært, fortjente bare medynk og forakt. Først nå brøt dagen fram, fornuftens rike begynte. Fra nå av skulle overtro og urett, privilegier og undertrykkelse trenges vekk av den evige sannhet, den evige rettferd, den naturbestemte likhet og de umistelige menneskerettighetene.

I dag vet vi at dette fornuftens rike ikke var noe annet enn borgerskapets idealiserte rike; at den evige rettferd ble virkeliggjort i den borgerlige justis; at likheten bare resulterte i den borgerlige likhet for loven; at man som en av de vesentligste menneskerettighetene proklamerte den borgerlige eiendom; og at fornuftsstaten, Rousseaus samfunnskontrakt, ble gjort til virkelighet og bare kunne bli det som en borgerlig, demokratisk republikk. Like lite som alle sine forgjengere kunne de store tenkerne i det 18. århundre nå utover sin egen tids begrensning.

Men ved siden av motsetningene mellom føydaladelen og borgerskapet, som opptrådte som representant for hele det øvrige samfunn, besto den alminnelige motsetningen mellom utbyttere og utbyttede, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. Det var jo nettopp dette forholdet som gjorde det mulig for borgerskapets representanter å framstille seg som representanter ikke for en særskilt klasse, men for hele den lidende menneskehet. Men ikke nok med det. Helt fra begynnelsen av var borgerskapet belastet med sin motsetning: kapitalistene kan ikke eksistere uten lønnsarbeidere; og i samme grad som middelalderens laugsborger utviklet seg til moderne borger, i samme grad utviklet laugssvennen og daglønneren som sto utenfor lauget, seg til proletar. Og selv om borgerskapet stort sett kunne hevde at det i kampen mot adelen samtidig representerte interessene til de ulike arbeidende klasser på denne tiden, så brøt det dog under enhver stor borgerlig bevegelse fram sjølstendige rørsler hos den klassen som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren for det moderne proletariat; således gjendøperne og Thomas Münzer på den tyske reformasjons og bondekrigens tid, under den store engelske revolusjonen levellerne og under den store franske revolusjonen Babeuf.

Disse revolusjonære oppstandene hos en enda uferdig klasse ga seg også tilsvarende teoretiske uttrykk: i det 16. og 17. århundre utopiske skildringer av ideelle samfunnstilstander; i det 18. århundre allerede virkelig kommunistiske teorier (Morelly og Mably). Likhetskravet ble ikke lenger innskrenket til bare de politiske rettighetene, det skulle også utvides til å gjelde for den enkeltes stilling i samfunnet. Ikke bare klasseprivilegiene skulle oppheves, men selve klasseforskjellene. En asketisk kommunisme som tok avstand fra all livsglede og bygde på Sparta, ble således den første uttrykksform for den nye læren. Så fulgte de tre store utopistene: Saint Simon, som til en viss grad lot den borgerlige mellomklassebevegelsen beholde sin gyldighet ved siden av den proletariske, videre Fourier og Owen. Den sistnevnte, som levde i det landet som hadde den mest utviklede kapitalistiske produksjon, og under inntrykk av de motsetninger som der gjorde seg gjeldende, utviklet systematisk sine forslag til å fjerne klasseforskjellen i direkte tilknytning til den franske materialisme.

Felles for de tre er at de ikke trer fram som representanter for interessene til det proletariat som i mellomtiden var oppstått som resultat av den historiske utvikling. Likesom opplysningsmennene ville de ikke i første rekke befri en bestemt klasse, men straks befri hele menneskeheten. Akkurat som disse ville de innføre fornuftens og den evige rettferds rike. Men deres rike, slik de ser det, er likevel himmelvidt forskjellig fra de franske opplysningsmennenes.

For disse tre samfunnsreformatorene er også den borgerlige verden som er innrettet etter disse opplysningsmennenes grunnsetninger, ufornuftig og urettferdig og forkastes derfor like mye som føydalisme og alle tidligere samfunnsformer. At den virkelige fornuft og rettferd hittil ikke har hersket i verden, kommer bare av at man ikke har forstått dem riktig. Det som manglet var den geniale enkeltmannen som nå var trådt fram og hadde erkjent sannheten. At han trådte fram på dette tidspunkt og at sannheten ble erkjent akkurat nå, er ikke et uunngåelig logisk resultat av den historiske utvikling, men et rent lykketreff. Han kunne like godt være født 500 år tidligere og hadde da spart menneskene for 500 års villfarelser, kamper og lidelser.

Vi har sett hvordan de franske filosofene i det 18. århundre som forberedte revolusjonen, appellerte til fornuften som den eneste dommer over alt bestående. En fornuftig styreform og et fornuftig samfunn skulle opprettes, og alt som sto i strid med den evige fornuft, skulle ryddes av veien uten barmhjertighet. Vi har likeledes sett at denne evige fornuften i virkeligheten ikke var noe annet enn den idealiserte forstand hos borgeren av det 18. århundre som nettopp var i ferd med å utvikle seg til borger.

Da så den franske revolusjon hadde gjennomført dette fornuftssamfunnet og denne fornuftsstaten, viste det seg at de nye innretningene hvor rasjonelle de enn var i sammenlikning med forholdene før ikke på noen måte var absolutt fornuftige. Fornuftsstaten led fullstendig skipbrudd. Rousseaus samfunnskontrakt var blitt gjort til virkelighet i skrekkveldet som borger-dømmet i manglende tillit til sin egen politiske evne flyktet fra, først inn i korrupsjonen under Direktoriet, senere under beskyttelse av den napoleonske despotismen. Den evige freden som var lovet, hadde slått om i en endeløs erobringskrig. Med fornuftssamfunnet var det ikke gått bedre. Motsetningen mellom fattig og rik var i stedet for å løses opp i alminnelig velstand - tvert om blitt skjerpet ved at man hadde avskaffet de laugsprivilegier og andre privilegier som i en viss utstrekning hadde bygd bru over motsetningene, og de kirkelige velgjørenhetsinstitusjoner som mildnet dem. "Eiendommens frihet" fra føydalismens lenker som nå var blitt en kjensgjerning, ble for småkapitalister og småbønder som ble satt ut av spillet ved den overmektige konkurransen fra storkapitalen og de store jordeierne friheten til å selge sin småeiendom til nettopp disse samme store herrene. Den forvandlet seg altså for de små kapitalister og bønder til frihet fra eiendom. Industriens utvikling på kapitalistisk grunnlag gjorde nød og elendighet blant de arbeidende masser til en livsbetingelse for samfunnet. Kontantbetalin-gen ble, som Carlyle uttrykte det, mer og mer det eneste bindeleddet mann og mann imellom. Antallet forbrytelser steg fra år til år. De føydale utskeielsene som det tidligere ikke ble lagt skjul på, var om enn ikke utryddet, så iallfall foreløpig skjøvet i bakgrunnen. Men i deres sted blomstret desto yppigere borgerlige laster som før var blitt pleid i stillhet. Handelen utviklet seg mer og mer til snyteri. Det revolusjonære slagordet "brorskap" ble virkeliggjort i konkurransekampens sjikaner og rivollering. I stedet for den åpne undertrykkelsen ved makt trådte korrupsjonen; i stedet for kården som det fremste maktmidlet i samfunnet, trådte pengene. Retten til den første natten gikk over fra føydalherren til den borgerlige fabrikanten. Prostitusjonen fikk en hittil ukjent utbredelse. Ekteskapet forble nå som før den lovlig anerkjente form, det offisielle dekke for prostitusjonen, og ble dessuten komplettert ved hyppige ekteskapsbrudd.

Kort sagt, sammenliknet med opplysningsmennenes strålende løfter viste det seg at de institusjoner som var skapt gjennom "fornuftens seier", bare var karikaturer som vakte bitter skuffelse. Det manglet nå bare de menn som kunne fastslå skuffelsen, og de trådte fram ved århundreskiftet. I 1802 utkom Saint Simons "Brev fra Genéve"; i 1808 kom Fouriers første verk, selv om grunnlaget for hans teori skrev seg allerede fra 1799; den l. januar 1800 tok Robert Owen ledelsen av New Lanark.

På denne tiden var imidlertid den kapitalistiske produksjonsmåten og dermed motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet ennå lite utviklet. I England var storindustrien så vidt oppstått, og i Frankrike var den ennå helt ukjent. Men det er storindustrien som først utvikler de konfliktene som gjør en omveltning i produksjonsmåten, og en avskaffelse av dens kapitalistiske karakter, til en tvingende nødvendighet, - konflikter ikke bare mellom de klassene som den frambringer, men også mellom selve de produktivkrefter og bytteformer som den har skapt. Og storindustrien utvikler nettopp i disse kjempemessige produktivkrefter dernest midlene som er egnet til å løse konfliktene. Når altså de konfliktene som oppsto av den nye samfunnsformen bare var i emning ved århundreskiftet 1800, så gjelder dette enda mer midlene til å løse dem. Når de eiendomsløse massene i Paris for en kort tid under skrekkveldet hadde kunnet tilkjempe seg herredømmet og derigjennom ført den borgerlige revolusjon fram til seier, til og med mot borgerskapet, så hadde de på denne måten bare bevist hvor umulig det var i lengden å opprettholde sitt herredømme under de daværende forhold. Proletariatet som først nå var i ferd med å skille seg ut fra de eiendomsløse masser som stammen til en ny klasse, og som foreløpig ikke var modent til selvstendige politiske aksjoner, trådte fram som en undertrykt og lidende stand, helt ute av stand til å hjelpe seg selv og i beste fall henvist til å få hjelp utenfra, ovenfra.

Også sosialismens grunnleggere sto under innflytelse av denne historiske situasjon. Til den kapitalistiske produksjons umodenhet og den umodne klassesituasjon svarte umodne teorier. Løsningen av samfunnsoppgavene som enda lå skjult i de uutviklede økonomiske forhold, prøvde utopistene å konstruere ut fra tenking. Samfunnet var fullt av misforhold, å fjerne disse var den tenkende fornufts oppgave. Det gjaldt å finne på et nytt, mer fullkomment system for samfunnsordningen og tvinge dette nye systemet på samfunnet utenfra ved propaganda, om mulig ved hjelp av mønstereksperimenter. Disse nye sosiale systemene var på forhånd dømt til å bli utopier, og jo mer de ble utarbeidd i detaljer, desto mer måtte de utarte til rene fantasterier.

Etter at vi har slått fast dette, trenger vi ikke å feste oss noe lenger ved denne siden av saken, som nå helt og holdent hører fortiden til. Vi kan overlate til litterære kremmere høytidelig å plukke fra hverandre disse fantasterier, som i dag bare er komiske, og demonstrere sin overlegenhet i nøktern tenking overfor slikt "vanvidd". Vi vil heller glede oss over de geniale tankefrø og tanker som over alt bryter fram gjennom det fantastiske hylstret og som disse filistrene er blinde for.

Saint Simon var et barn av den store franske revolusjonen, han hadde ikke fylt tretti år da den brøt ut. Revolusjonen var en seier for tredjestanden, dvs. nasjonens store masse, som var beskjeftiget i handel og produksjon, en seier over de hittil privilegerte ikke-arbeidende stender: adelen og geistligheten. Men tredjestandens seier avslørte seg snart som en seier bare for en liten del av denne standen, en politisk makterobring bare for dens sosialt privilegerte lag: det besittende borgerskapet. Og dette borgerskapet hadde til og med utviklet seg raskt i løpet av selve revolusjonen, takket være spekulasjon med adelens og kirkens grunneiendom som ble konfiskert og siden solgt, og takket være de bedragerier mot nasjonen som leverandørene til arméen gjorde seg skyldig i. Det var nettopp disse svindleres herredømme som under Direktoriet brakte Frankrike og revolusjonen til undergangens rand og dermed ga Napoleon påskudd til sitt statskupp.

I Saint Simons forestilling kom således motsetningen mellom tredjestanden og de priviligerte stender til uttrykk som en motsetning mellom "arbeidere" og "dagdrivere". "Dagdriverne", det var ikke bare de gamle priviligerte, men dessuten alle som levde av renter uten å ta del i produksjon og handel. Og "arbeiderne" var ikke bare lønnsarbeidere, men også fabrikanter, handelsmenn og bankierer. At dagdriverne hadde mistet evnen til åndelig ledelse og politisk herredømme, det var det ikke tvil om, og det var en gang for alle bekreftet av revolusjonen. At de eiendomsløse ikke hadde denne evnen, syntes Saint Simon var bevist ved erfaringene fra skrekkveldets tid. Men hvem skulle da lede og herske? I følge Saint Simon måtte det bli vitenskapen og industrien, knyttet sammen av et nytt og religiøst bånd, utsett til å gjenopprette den enhet i religiøse anskuelser som var blitt sprengt gjennom reformasjonen, en "ny kristendom" som nødvendigvis måtte bli mystisk og strengt hierarkisk. Men vitenskapen, det var de lærde, og industrien var i første rekke aktive borgere, fabrikanter, handelsfolk, bankierer. Disse borgere skulle riktignok i følge Saint Simon, forvandles til en slags offentlige tjenestemenn, samfunnets tillitsmenn, men de skulle likevel beholde en overordnet og økonomisk privilegert stilling i forhold til arbeiderne. Fram for alt skulle bankierene være kalt til å lede hele den samfunnsmessige produksjonen ved kredittreguleringer. Denne oppfatningen var helt i samsvar med en tid da moderne industri og dermed også motsetningene mellom borgerskap og proletariat i Frankrike ennå var bare i emning. Men det som Saint Simon særskilt legger vekt på, er følgende: Det som i første rekke teller for ham er "den tallrikeste og fattigste klassens" skjebne (la classe la plus nombreuse et la plus pauvre).

Alt i sine "Brev fra Genève" setter Saint Simon fram kravet om at "alle mennesker bør arbeide". I samme skrift er han allerede klar over at skrekkveldet var de eiendomsløse massenes herredømme. "Se bare," sier han til dem, "hva som hendte i Frankrike på den tiden da deres kamerater hadde makten der, de slapp hungersnøden løs." Men å se revolusjonen som en klassekamp, og det ikke bare mellom adel og borgerskap, men mellom adel, borgerskap og de eiendomsløse, det var i 1802 en virkelig betydelig oppdagelse. I 1816 uttaler han at politikken er vitenskapen om produksjonen, og forutsier at politikken helt og holdent vil komme til å gå opp i økonomien. Selv om erkjennelsen av at de økonomiske forhold er grunnlaget for de politiske institusjoner, bare trer fram i kimeform, så blir det likevel alt her klart uttalt at den politiske ledelse over mennesker vil bli forvandlet til en forvaltning av ting og en ledelse av produksjonsprosesser, altså "avskaffelse av staten", som det har vært så mye bråk om i det siste.

Like overlegen over sine samtidige er Saint Simon, da han i 1814, umiddelbart etter de alliertes inntog i Paris, og til og med i 1815 under de hundre dagers krig, erklærer at en allianse mellom Frankrike og England og i annen rekke mellom dem og Tyskland er den eneste garantien for en gunstig utvikling og for freden i Europa. I 1815 å preke for franskmennene om allianse med seierherren fra Waterloo, det skulle det sannelig både mot og historisk vidsyn til.

Mens vi hos Saint Simon møter et genialt vidsyn som gjør at vi hos ham alt finner spiren til nesten alle de tanker hos de seinere sosialistene som ikke er strengt økonomiske, så finner vi hos Fourier en ekte fransk-spirituell, men derfor ikke mindre dyptgående kritikk av de bestående samfunnsforhold. Fourier tar borgerskapet, dets begeistrede profeter før og dets korrumperte lovprisere etter revolusjonen, på ordet. Han avslører ubarmhjertig den borgerlige verdens materielle og moralske elendighet. Han sammenlikner den med de tidligere opplysningsmennenes gylne løfter om et samfunn der bare' fornuften skulle herske, om den eneste saliggjørende sivilisasjon, om menneskenes ubegrensede evne til å utvikle seg mot fullkommenheten, og med de samtidige borgerlige ideologers rosenrøde fraser. Han påviser hvorledes de høyttravende frasene over alt svarer til den ynkeligste virkelighet, og øser sin bitende ironi over frasenes uunngåelige fiasko.

Fouirer er ikke bare kritiker, hans ubarmhjertig klare ånd gjør ham til satiriker, og det en av de største satirikere verden har sett. Like mesterlig som fornøyelig skildrer han svindeljobbingen som blomstrer mens revolusjonen ebber ut, og den allmenne kremmerånden som behersker tidens franske handel. Enda mesterligere er hans kritikk over borgerskapets seksuelle forhold og kvinnens stilling i det borgerlige samfunn. Det er han som først har sagt at i et gitt samfunn er graden av kvinnens frigjøring den naturlige målestokk for den alminnelige frigjøringen.

Men best viser Fourier sin storhet når det gjelder oppfatningen av samfunnets historie. Han deler hele dens forløp til i dag opp i fire utviklingsstadier: vill tilstand, barbari, patriarkat og sivilisasjon. Det siste faller sammen med det vi i dag kaller det borgerlige samfunn, altså den samfunnsordningen som er blitt innført siden det 16. århundre. Han påviser at "den siviliserte ordningen gjør at alle laster som under barbariet forekommer på en enkel måte, får en sammensatt, falsk, tvetydig, hyklerisk karakter", at sivilisasjonen beveger seg i "en ond sirkel", i motsetninger som den stadig framkaller på ny ute av stand til å overvinne dem, slik at den stadig oppnår det motsatte av det den vil oppnå, eller foregir at den vil oppnå. Det fører f. eks. til "at under sivilisasjonen er fattigdommen resultatet av selve overfloden".

Vi ser at Fourier behersker dialektikken like overlegent som sin samtidige Hegel. Den samme dialektikk hevder han overfor pratet om menneskenes ubegrensede evne til fullkommengjøring at enhver historisk fase har en oppadgående, men også nedadgående periode, og han bruker denne synsmåten også når det gjelder hele menneskehetens framtid. Likesom Kant i naturvitenskapen innførte tanken om jordens framtidige undergang, innfører Fourier i sitt historiesyn tanken om menneskehetens undergang.

Mens revolusjonens orkan feide over Frankrike, gikk det i England for seg en mer stillferdig, men derfor ikke mindre gjennomgripende omveltning. Dampen og de nye verktøymaskinene forvandlet manufakturen til moderne storindustri og revolusjonerte dermed hele grunnlaget for det borgerlige samfunn. Manufakturtidens søvnige utviklingsgang ble til en sann "Sturm-und Drang-periode" for produksjonen. Med stadig voksende fart ble samfunnet delt opp i storkapitalister og eiendomsløse proletarer, og mellom disse førte nå i stedet for en tidligere stabil mellomklasse en ustabil masse av håndverkere og småhandlere et usikkert tilvære og ble den mest fluktuerende delen av befolkningen.

Ennå befant den nye produksjonsmåten seg bare i begynnelsen av sin oppgangsperiode. Den var ennå den normale, regulære og under de gjeldende vilkår eneste mulige produksjonsmåten. Men allerede den gang skapte den skrikende sosiale misforhold: En hjemløs befolkning ble trengt sammen i de elendigste boliger i storbyene, oppløsning av alle nedarvete band når det gjaldt herkomst, patriarkalsk underordning av familie, arbeidsdagen ble forlenget i opprørende omfang især for kvinner og barn, moralsk forfall som masseforeteelser blant den arbeidende befolkning som plutselig ble kastet ut i helt nye forhold, fra landet og inn til byen, fra jordbruk til industri, fra stabile til daglig skiftende, usikre livsvilkår.

Da trådte en tjueni år gammel fabrikant fram som reformator: en annen med en barnlig enkel og storslått karakter og samtidig en folkeleder av de sjeldne. Robert Owen hadde tilegnet seg de materialistiske opplysningsmennenes lære at menneskenes karakter er et produkt av medfødte anlegg på den ene siden og på den andre siden av de forhold menneskene lever under, især under oppveksten. De fleste av standsfellene hans så i den industrielle revolusjonen bare forvirring og kaos som ga dem mulighet til å fiske i rørt vann og gjøre seg rike på en lettvint måte. Han derimot så her' en mulighet til å sette sin yndlingstanke ut i livet og dermed bringe orden i kaos. Han hadde allerede som leder av en fabrikk i Manchester med fem hundre arbeidere gjort et forsøk med godt resultat. Fra 1800 til 1829 ledet han som meddirektør det store bomullsspinneriet i New Lanark i Skottland i samme ånd, bare med større handlingsfrihet og med en framgang som gjorde navnet hans europeisk kjent. En befolkning som etter hvert vokste til 2500 mennesker og som opprinnelig besto av høyst blandede elementer, for størstedelen sterkt demoraliserte, forvandlet han til en fullstendig mønsterkoloni, der fyll, politi, kriminaldommere, prosesser, fattigforsorg og behov for veldedighet var helt ukjente begreper. Og dette ganske enkelt ved å gi sine folk menneskeverdige vilkår og især ved å sørge for at den oppvoksende slekt fikk en omsorgsfull oppfostring. Tanken om en barnehage skyldes ham, og han satte den her for første gang ut i livet. Bare to år gamle kom barna på skolen hvor de hadde det så morsomt at det var vanskelig å få dem hjem igjen. Mens det hos konkurrentene hans ble arbeidet 13-14 timer i døgnet, ble det i New Lanark bare arbeidet 10^/2 time. Da en bomullskrise førte til fire måneders arbeidsstans, fikk de ledige arbeiderne fortsatt utbetalt full lønn. Og trass i dette hadde fabrikken mer enn fordoblet sin verdi og hele tiden gitt eierne rikelig utbytte.

Men var imidlertid ikke tilfreds med alt dette. De levevilkår han hadde skaffet arbeiderne sine, var i hans øyne ennå på langt nær menneskeverdige. "Folkene var mine slaver," sa han. De forholdsvis gode kår han hadde gitt dem, var langt fra slike at de gjorde en allsidig og rasjonell utvikling av karakteren og forstanden mulig, enn si fri utvikling av alle evner. "Og likevel produserte den arbeidende delen av disse 2500 menneskene like mye virkelig rikdom for samfunnet som en befolkning på 600 000 mennesker kunne produsere for snaut et halvt århundre siden. Jeg spurte meg selv: Hvor blir det av differansen mellom den rikdom som disse 2500 menneskene bruker opp og den som de 600 000 hadde måttet bruke?" Svaret lå klart i dagen. Den var blitt brukt til å skaffe bedriftens eiere 5% rente av anleggskapitalen og dessuten over 300000 pund sterling (6 millioner norske kroner) i utbytte. Og det som gjaldt for New Lanark, gjaldt i enda høyere grad for alle fabrikker i England. "Uten denne nye rikdommen som maskinene har skapt, ville krigene for å styrte Napoleon og opprettholde de aristokratiske samfunnsprinsipper ikke ha kunnet bli gjennomført. Og likevel var denne nye makten skapt av den arbeidende klasse" Derfor tilhørte fruktene også den. De nye veldige produktivkreftene som til nå bare hadde tjent til å berike noen enkelte og til å underkue massene, skapte etter Owens mening grunnlaget for en samfunnsmessig nydannelse og som alles felles eiendom var bestemt bare å arbeide for det felles beste.

På et slikt rent forretningsmessig grunnlag, så å si som resultatet av en forretningsmessig kalkyle, oppsto Owens kommunisme. Den beholdt alltid denne praktiske karakter. Således foreslo Owens i 1823 at man skulle avhjelpe nøden i Irland ved å opprette kommunistiske kolonier og vedla fullstendige beregninger over anleggskostnader, årlige utgifter og sannsynlige inntekter. I hans endelige framtidsplan er således den tekniske utarbeidelsen av detaljene, grunnriss, oppriss og perspektiv innbefattet, gjennomført med slik fagkunnskap at det selv fra en fagmanns standpunkt ikke kan gjøres større innvendinger mot detaljene, dersom man først har anerkjent Owens metode for samfunns-reformer.

Overgangen i retning av kommunismen var vendepunktet i Owens liv. Så lenge han bare opptrådte som filantrop, høstet han rikdom, bifall, ære og berømmelse. Han var den mest populære mann i Europa. Ikke bare hans standsfeller, men også statsmenn og fyrster lyttet bifallende til ham. Men da han trådte fram med de kommunistiske teoriene sine, vendte bladet seg. Det var framfor alt tre store hindringer som så ut til å sperre veien for ham til en reform av samfunnet: privateiendommen, religionen og den bestående ekteskapsformen. Han visste hva som ventet ham hvis han gikk til angrep på dem: Han ville bli bannlyst av den offisielle verden og miste hele sin sosiale posisjon. Men han lot seg ikke avholde fra hensynsløst å angripe dem, og det gikk som han hadde forutsett. Utstøtt av det gode selskap, tidd i hjel av pressen, ruinert på grunn av mislykte kommunistiske eksperimenter i Amerika som han ofret hele sin formue på, vendte han seg direkte til arbeiderklassen og virket enda i tretti år innenfor den. Alle sosiale bevegelser i England, alle virkelige framsteg som ble gjort til arbeidernes fordel, knytter seg til Owens navn. Etter fem års anstrengelser fikk han således i 1819 drevet gjennom den første lov om innskrenkning av kvinne-og barnearbeid i fabrikkene. Han var president for den første kongressen hvor alle Trade Unions i hele England sluttet seg sammen til en eneste stor fagorganisasjon. Som overgangsåtgjerd til en fullt ut kommunistisk ordning av samfunnet opprettet han kooperative selskaper, forbruker- og produksjonssamvirkelag, som fra dette tidspunkt iallfall har gitt det praktiske beviset for at så vel kjøpmann som fabrikant er personer som er helt sosialt overflødige. Dessuten opprettet han arbeidsbasarer, d. e. institusjoner for bytte av arbeidsprodukter ved hjelp av arbeidspapirpenger, hvis enhet var arbeidstimen. Dette var institusjoner som nødvendigvis måtte bryte sammen, men de foregrep fullstendig Proudhons byttebank som ble opprettet betydelig seinere. De skilte seg imidlertid fra denne ved at de ikke gjorde krav på å være universalmidler mot alle onder i samfunnet, men bare utgjorde et første steg på veien til en langt mer radikal omforming av samfunnet.

Utopistenes synsmåter har lenge behersket det 19. århundres sosialistiske ideer og gjør det til dels fremdeles. Til for kort tid siden var alle franske og engelske sosialister tilhengere av dem, og også den første tyske kommunismen, medregnet Weitling, var det. Sosialismen er for dem alle et uttrykk for den absolutte sannhet, fornuft og rettferd og trenger bare å bli oppdaget for å erobre verden ved sin egen kraft. Da den absolutte sannheten er uavhengig av tid, rom og menneskehetens historiske utvikling, så er det bare et slumpetreff når og hvor den blir oppdaget. Samtidig er imidlertid den absolutte sannhet, fornuft og rettferd forskjellige hos hver eneste som danner skole. Og da det særlige slag av absolutt sannhet, fornuft og rettferd hos hver enkelt igjen er betinget av hans subjektive forstand, livsvilkår, kunnskaper og åndelige skolering, så er ikke noen annen løsning mulig i denne konflikten mellom absolutte sannheter enn at de gjensidig utelukker hverandre. Resultatet av dette kunne ikke bli noe annet enn en slags eklektisk gjennomsnittssosialisme, slik som den faktisk til i dag har behersket tenkningen hos de fleste sosialistiske arbeidere i Frankrike og England, en blanding av de ymse sektstifternes minst anstøtvekkende kritiske uttalelser, økonomiske læresetninger og forestillinger om det framtidige samfunnet, et miskmask som gir plass for de mangfoldigste avskygninger og som kan brygges i hop dess lettere, jo mer de enkelte bestanddelene har fått slepet av seg sine skarpe kanter i debattens strøm, på samme måten som runde steiner i en bekk.

For å gjøre sosialismen til en vitenskap måtte den først stilles på virkelighetens grunn.









2. Den dialektiske materialisme



Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. århundre hadde imidlertid den nye tyske filosofien oppstått og hadde kulminert med Hegel. Dens største fortjeneste var at den tok dialektikken opp igjen som den høyeste form for tenkning. De gamle greske filosofene var alle sammen fødte dialektikere, dialektikere av natur, og den mest omfattende begavelsen blant dem, Aristoteles, har allerede undersøkt de viktigste formene for dialektisk tenkning. Den nyere filosofien derimot hadde, skjønt den også hadde ypperlige representanter for dialektikken (f. eks. Descartes og Spinoza), særlig under engelsk innflytelse kjørt seg mer og mer fast i det såkalte metafysiske tenkesett, som dessuten nesten utelukkende behersket franskmennene i det 18. århundre, i det minste i deres spesielt filosofiske arbeider. Utenfor den egentlige filosofi var de likevel i stand til å levere mesterverk av dialektikk. Vi trenger bare å minne om "Le Neveu de Rameau" (Rameaus nevø) av Diderot og Rousseaus "Discours sur 1'origine et les fondements de 1'inégolité parmi les bommes" (avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten mellom menneskene). Vi skal i det følgende kort gjengi det vesentligste ved de to tenkesettene.

Når vi gjør naturen eller menneskenes historie eller vår egen åndelige virksomhet til gjenstand for tankemessig behandling, så ser vi først og fremst et uendelig innviklet bilde av forbindelse og vekselvirkning av skiftninger og kombinasjoner, hvor ingen ting vedblir å være hva, hvor eller hvordan det var, hvor tvert om alt er i bevegelse, alt endrer seg, blir til og forgår. Vi ser altså først et helhetsbilde der detaljene mer eller mindre trer i bakgrunnen; vi legger mer merke til bevegelsene, til overgangene, til forbindelsene enn til hva det er som beveger seg, forandrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden var de gamle greske filosofenes syn og ble for første gang klart uttalt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, befinner seg i stadig endring, er i stadig emning og undergang.

Men hvor riktig denne betraktningsmåten enn oppfatter den alminnelige karakteren av helhetsbildet i foreteelsen, er den dog ikke tilstrekkelig til å forklare de detaljene som dette helhetsbilde er satt sammen av. Og så lenge vi ikke kjenner enkelthetene, er vi heller ikke klar over helhetsbildet. For å erkjenne detaljene, må vi ta dem ut av deres naturlige eller historiske sammenheng og undersøke dem hver for seg etter deres beskaffenhet, særegne årsaker og virkninger osv. Dette er først og fremst oppgaven for naturvitenskapen og historieforskningen, forskningsgrener som av gode grunner bare spilte en underordnet rolle hos grekerne i den klassiske tid, fordi de først og fram for alt måtte samle inn materialet for disse vitenskapene. Først etter at det naturlige og historiske stoffet i en viss utstrekning er samlet, kan en ta til med den kritiske siklingen, sammenlikningen eller inndelingen i klasser, ordener og arter. Grunnlaget for en eksakt naturforskning ble derfor først lagt av grekerne i den aleksandrinske tiden og seinere, i mellomalderen ført videre av araberne. En virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra andre halvparten av det 15. århundre, og fra da av har den gjort stadig hurtigere framsteg. Naturens oppdeling i dens enkelte bestanddeler, inndelingen av naturens ulike foreteelser og ting i bestemte klasser, undersøkelsen av de organiske legemers indre med omsyn til deres mangfoldige anatomiske former var forutsetningen for de kjempeframsteg som de siste fire hundre år har brakt oss i vår erkjennelse av naturen. Men denne arbeidsmåten har også vennet oss til å oppfatte tingene og prosessene i naturen isolert, løsrevet fra sin sammenheng med det store hele, altså ikke i bevegelse, men i ro, ikke som i sitt vesen foranderlige, men som fast bestående, ikke som levende, men som døde. Og i og med at denne synsmåten ble overført fra naturvitenskapen til filosofien - som Bacon og Locke gjorde det - skaptes det sneversyn som kjennetegner det siste århundre: det metafysiske tenkesett.

For metafysikeren er tingene og deres tankebilder -ideene - isolert og skal betraktes hver for seg, den ene etter den andre uten innbyrdes sammenheng som faste stivnede formål for undersøkelse, gitt en gang for alle. Han tenker bare i uformidlede antiteser, hans tale er ja, ja - nei, nei, og det som er ut over dette, er av det onde. Enten eksisterer en ting for ham eller den eksisterer ikke: En og samme ting kan ikke på samme tid være både seg selv og noe annet. Positivt og negativt utelukker hverandre absolutt; og årsak og virkning står i absolutt motsetning til hverandre.

Denne tenkemåten synes ved første øyekast å være innlysende, fordi den svarer til såkalt sunt menneskevett. Men så respektabelt selskap det sunne folkevett enn er når det befinner seg innen hverdagslivets fire vegger, opplever det besynderlige eventyr, når det våger seg ut i forskningens vide verden. Og hvor berettiget, ja til og med nødvendig, den metafysiske tenkemåten enn er på en rekke områder, alt etter gjenstandens natur, så støter den dog alltid før eller seinere mot en grense; og når den overskrider denne, blir den ensidig, sneversynt, abstrakt og går seg vill i uløselige motsigelser. For den ser bare de isolerte ting og glemmer deres sammenheng, ser bare deres tilværelse og ikke deres tilblivelse og undergang, bare deres ro og ikke bevegelsen, fordi den ikke ser skogen for bare trær.

Til daglig bruk vet vi og kan vi f. eks. med bestemthet si om et dyr er i live eller ikke. Men ved nærmere undersøkelse finner vi at det mangen gang kan være meget innviklet, noe som juristene vel vet, for de har strevd forgjeves med å finne en rasjonell grense hvor drap av barn i mors liv er mord. Og like umulig er det å slå fast det øyeblikk da døden inntreffer, for fysiologien har påvist at døden ikke er en engangsforeteelse i et bestemt øyeblikk, men en meget langvarig prosess.

Likeså er hvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme. Hvert eneste øyeblikk dør det celler i legemet, mens det samtidig danner seg nye; ja, etter kortere eller lengre tid er stoffet i dette legemet helt fornyet, erstattet med andre stoffmolekyler, slik at hvert organisk vesen stadig er det samme og dog et annet.

Videre finner vi ved nøye undersøkelse at de to polene i en motsetning, negativ og positiv, er like uatskillelige fra hverandre som de er motsatte, og at de trass i all motsetning gjensidig gjennomsyrer hverandre; videre at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg bare har gyldighet anvendt på det enkelte tilfellet, men at de imidlertid, så snart vi ser det enkelte tilfellet i sin alminnelige sammenheng med den omgivende verden, faller sammen og oppløser seg i forestillingen om den universelle vekselvirkning, hvor årsak og virkning stadig skifter plass, slik at det som i ett tilfelle er virkning, blir årsak i et annet tilfelle og omvendt.

Ingen av disse foreteelser og tenkemåter går inn i rammen for den metafysiske tenkingen. For dialektikken derimot, som oppfatter tingene og deres gjenspeiling i tanken, ideene, i deres vesentlige sammenheng, i deres sammenknytning, bevegelse, tilblivelse og undergang, er foreteelser som de ovenfor nevnte like vektige bekreftelser på riktigheten av dens egen framgangsmåte.

Naturen er prøvestenen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskapen at den for denne prøven har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed bevist at alt i naturen til sjuende og sist går dialektisk for seg og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må en fram for alle nevne Darwin, som har rettet et kraftig slag mot den metafysiske naturoppfatningen ved å påvise at hele den nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed også mennesket, er resultatet av en utviklingsprosess som har foregått gjennom millioner av år. Men da de naturforskerne som hittil har lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, er det konflikten mellom de vitenskapelige oppdagelser og den nedarvede tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirring som for tiden rår i den teoretiske naturvitenskap og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

En eksakt framstilling av verdensaltet, dets og menneskehetens utvikling og gjenspeilingen av denne utvikling i menneskenes hjerner, kan altså bare gis ad dialektisk vei, idet en stadig tar hensyn til de utallige vekselvirkningene mellom tilblivelse og undergang, mellom de fram- og tilbakeskridende endringene. Og det var i denne ånd at den nye tyske filosofi straks trådte fram. Kant begynte sin løpebane med å oppløse Newtons uforanderlige solsystem etter at det hadde fått sitt berømte første støt dets evige eksistens til en historisk prosess: at sola og alle planetene er oppstått av en roterende tåkemasse. Samtidig trakk han den slutningen at i og med denne tilblivelsen er også solsystemets framtidige undergang nødvendigvis gitt. Påstanden hans ble et halvt århundre seinere matematisk begrunnet av Laplace, og enda et halvt århundre seinere viste spektroskopet at slike glødende gassmasser i forskjellige stadier av fortetning eksisterer ute i verdensrommet.

Denne nye tyske filosofi fant sin avslutning i Hegels system, som for første gang og det er hans store fortjeneste oppfattet og framstilte hele den naturlige, historiske og åndelige verden som en prosess, dvs. i stadig bevegelse, endring, omdannelse og utvikling, og søkte å påvise den indre forbindelse som lager en sammenhengende helhet i denne bevegelsen og utviklingen. Sett fra dette nye synspunkt var menneskehetens historie ikke lenger et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, som alle er like forkastelige for den nå mer moderne filosofiske fornufts domstol og som det er best å glemme så fort som mulig, men den står for oss som selve menneskehetens utviklingsprosess, hvis gradvise utvikling det nå ble tenkningens oppgave å følge gjennom alle dens labyrinter og påvise dens indre lovmessighet trass i alle tilsynelatende tilfeldigheter.

At Hegels system ikke løste den oppgaven som det stilte seg, er likegyldig her. Hegels epokegjørende fortjeneste var at han stilte problemet. Det er nemlig en oppgave som aldri vil kunne løses av noe enkeltmenneske. Skjønt Hegel var sin samtids mest universelle tenker ved siden av Saint Simon, så var det dog satt en grense for ham, for det første ved at omfanget av hans egne kunnskaper var begrenset, og for det andre ved begrensningen i omfanget og dybden av samtidens erkjennelse og synsmåter. Men enda en tredje ting spiller inn her: Hegel var idealist, dvs. han oppfattet ikke sine egne tanker som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tingene og foreteelsene, men omvendt: tingene og deres utvikling var for ham bare virkeliggjøringen av "ideen", som på en eller annen måte har eksistert allerede før verden ble til. Dermed var alt stilt på hodet, og verdens virkelige sammenheng snudd opp ned. Og hvor riktig og genialt Hegel enn oppfattet mangen detaljsammenheng, måtte dog av denne grunn mangt også i detalj te seg som lappverk, kunstig, konstruert, kort sagt forvrengt. Hegels system var som system betraktet et kolossalt misfoster men også det siste i sitt slag. Det led nemlig av enda en uhelbredelig indre motsetning: På den ene siden hadde det som vesentlig forutsetning den historiske oppfatningen at menneskehetens historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan få sin intellektuelle avslutning gjennom oppdagelsen av den såkalt absolutte sannhet. Men på den andre siden gjorde systemet krav på å være innbegrepet av nettopp denne absolutte sannheten. Et alt omfattende, en gang for alle avsluttet system for erkjennelsen av natur og historie står i strid med grunnsetningene for dialektisk tenkning. Dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre kjempemessige framsteg fra slekt til slekt.

Forståelsen av det fullstendig uriktige i den hittil eksisterende tyske idealismen måtte nødvendigvis føre til materialisme, men vel å merke ikke i det 18. århundres bare metafysiske, utelukkende mekaniske materialisme. I motsetning til den gamle materialisme som betrakter all tidligere historie som en skraphaug av ufornuft og vold, ser den moderne materialisme i historien menneskehetens utviklingsprosess, hvis utvik-lingslover det gjelder å oppdage. I det 18. århundres Frankrike og enda hos Hegel var den forestillingen framherskende at naturen er en helhet som stadig forblir den samme og som beveger seg i trange kretsløp, slik som Newton lærte om evige himmellegemer og Linné lærte om uforanderlige arter av organiske vesener. Den moderne materialisme innbefatter de nyere oppdagelsene i naturvitenskapen, som viser at også naturen har sin historie i tiden, at både himmellegenene og de artene av organismer som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpene, for så vidt de overhodet blir godtatt, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge disse aspekter er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi av det slaget som lik en dronning vil herske over de andre vitenskapene som over en mobb. Så snart en stiller det kravet til hver enkelt vitenskap at den må bli klar over sin plass i helhetssammenhengen mellom tingene og kunnskapen om tingene, så trenges det ikke lenger noen egen vitenskap om helhetssammenhengen. Det som da blir igjen av hele den hittil eksisterende filosofi som selvstendig vitenskap, er læren om tenkningen og dens lover, altså den formelle logikk og dialektikk. Alt det andre går opp i den positive vitenskap om naturen og historien.

Mens omveltningen i naturoppfatningen imidlertid bare kunne foregå i samme utstrekning som forskningen skaffet fram det tilsvarende positive kunnskapsstoff, hadde det alt lenge før gjort seg gjeldende historiske kjensgjerninger som førte til en avgjørende endring i historieoppfatningen. I 1831 hadde den første arbeiderreisningen funnet sted i Lyon. I årene 1838-42 nådde den første nasjonale arbeiderbevegelse sitt høydepunkt i de engelske chartistenes kamp. Klassekampen mellom proletariat og borgerskap trådte i forgrunnen i de mest fremskredne europeiske lands historie i samme grad som på den ene siden den nye industrien, på den andre siden borgerskapets nyvunne politiske herredømme utviklet seg. Den borgerlige økonomiens lære om kapitalens og arbeidets interessefellesskap, om den alminnelige harmoni og den alminnelige velstand blant folket som følge av den frie konkurransen, ble i stadig sterkere grad motbevist av kjensgjerningene. Alle disse kjensgjerningene kunne ikke lenger avvises, like lite som den franske og engelske sosialismen, som var det teoretiske, om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men det gamle idealistiske historiesynet som ennå ikke var ryddet av veien, kjente ikke til noen klassekamp på grunnlag av materielle interesser, ja det kjente i det hele tatt ikke til noen materielle interesser. Produksjonen så vel som alle økonomiske forhold var for dette syn biting, underordnete elementer i "sivilisasjonens historie".

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historien, og da viste det seg at all historie til nå unntatt urtilstanden har vært historien om klassekamper, og at de samfunnsklassene som kjempet mot hverandre, alltid var skapt av produksjons- og omsetningsforholdene, kort sagt av sin epokes økonomiske forhold. Det viste seg altså at samfunnets økonomiske struktur til enhver tid danner den reelle basis som til sjuende og sist forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner, såvel som de religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel hadde befridd historien fra metafysikken og hadde gjort det dialektisk, men hans oppfatning av historien var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen fordrevet fra sitt siste tilfluktssted, fra historieoppfatningen, det var skapt et materialistisk historiesyn, og veien var funnet til å forklare menneskenes bevissthet ut fra deres tilvære istedenfor som hittil å forklare menneskenes tilvære ut fra deres bevissthet.

Etter dette sto sosialismen ikke lenger fram som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultat av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Dens oppgave var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historisk-økonomiske utviklingen som disse klassene og deres innbyrdes kamp nødvendigvis er oppstått av, og å finne midlene til løsning av konflikten i den dermed gitte økonomiske situasjon. Den sosialismen som hadde rådd grunnen hittil, var imidlertid like uforenlig med den materialistiske oppfatningen som den franske materialismens natursyn med dialektikken og den moderne naturvitenskapen. Den gamle sosialismen kritiserte riktignok den bestående kapitalistiske produksjonsmåten og følgene av den, men kunne ikke forklare dem og derfor heller ikke mestre dem. Den kunne bare forkaste dem som dårlige. Jo sterkere den ivret mot utbyttingen av arbeiderklassen som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, desto mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttingen består i og hvordan den oppstår. Det gjaldt imidlertid l. å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten på den ene siden i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang, og på den andre siden 2. å klarlegge dens indre karakter som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved oppdagelsen av merverdien. Det ble bevist at det å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten og for den utbyttingen av arbeideren som her foregår; at kapitalisten, selv om han kjøper sine arbeideres arbeidskraft til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet, likevel henter mer verdi ut av den enn han har betalt for den; og denne merverdien utgjør i siste omgang den verdisummen som hoper seg opp i hendene på den besittende klassen som en stadig økende kapitalmasse. Forløpet av såvel den kapitalistiske produksjonen som produksjonen av kapital hadde fått sin forklaring.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatning og avsløringen av hemmeligheten ved den kapitalistiske produksjon ved hjelp av merverdien har vi Marx å takke for. Dermed ble sosialismen til en vitenskap, som det nå i første rekke gjelder å utarbeide videre i alle enkeltheter og sammenheng.









3. Den kapitalistiske utvikling



Den materialistiske historieoppfatning bygger på den grunnsetning at produksjonen av midler for å oppholde livet, byttingen av produktene, er grunnlaget for enhver samfunnsordning, at i ethvert samfunn i historien fordelingen av produktene og dermed den sosiale oppdeling i klasser eller stender er avhengig av hva og hvordan det produseres, og hvordan det produserte blir byttet. Etter dette må en søke de siste årsakene til alle endringer i samfunnet og alle politiske omveltninger ikke i menneskenes hjerner, ikke i deres økende innsikt i den evige sannhet og rettferd, men i endringene av produksjons- og byttemåtene. De må søkes ikke i vedkommende epokes filosofi, men i dens økonomi. Den økende forståelsen av at de bestående samfunnsinnretningene er ufornuftige og urettferdige, at fornuft er blitt galskap, rett er blitt galt er bare et tegn på at det i all stillhet er foregått endringer i produksjons- og byttemåtene og at samfunnsordningen som er tilpasset tidligere økonomiske forutsetninger, ikke lenger passer i de nye forholdene. Hermed er det samtidig sagt at midlene til å fjerne de oppdagede misforholdene likeledes mer eller mindre utviklet -må være til stede i de endrede produksjonsmåtene. Disse midlene kan hjernen ikke utlede av grunnprinsipper, men den må oppdage dem i de harde kjensgjerningen som er til stede i vedkommende produksjonssystem.

Hvilken stilling inntar så den moderne sosialismen til dette?

Den nåværende samfunnsordningen det er nokså allment erkjent er skapt av den klassen som hersker nå, borgerskapet. Den produksjonsmåten som er særegen for borgerskapet, og som etter Marx kalles den kapitalistiske produksjonsmåten,, var uforenlig med føydalsamfunnets lokal- og standsprivilegier og med de personlige privilegier og den arvelige underordning som rammen for føydalsamfunnets samfunnsorganisasjon. Borgerskapet slo i stykker den føydale ordningen og opprettet på dens ruiner den borgerlige samfunnsordningen, det rike som heter fri konkurranse, personlig frihet, likhet for loven for alle vareeiere, og hva de kapitalistiske herlighetene nå heter alle sammen. Den kapitalistiske produksjonsmåten kunne nå utfolde seg fritt. De produktivkreftene som var blitt utviklet under ledelse av borgerskapet, utviklet seg i et hittil ukjent tempo og uhørt omfang, etter at dampkraften og det nye verktøymaskineriet hadde forvandlet den gamle manufakturen til storindustri. Men akkurat som i sin tid manufakturen og håndverket som ble utviklet videre under innflytelse av den, kom i konflikt med laugenes føydale lenker, slik kommer storindustrien i sin fulle utvikling i konflikt med de skrankene som den kapitalistiske produksjonsmåten setter for den. De nye produktivkreftene er allerede vokst fra den borgerlige formen for utnyttelsen av dem, og denne konflikten mellom produksjonskrefter og produksjonsmåte er ikke en konflikt som er oppstått i menneskenes hjerne, slik som f. eks. konflikten mellom arvesynden og den guddommelige rettferd, men den består faktisk, objektivt, utenfor oss selv, uavhengig av viljen og innflytelsen til de menneskene som har framkalt den. Den moderne sosialismen er ikke noe annet enn tankerefleksen av denne faktiske konflikten, den idémessige gjenspeilingen av den i hjernene først og fremst hos den klassen som direkte lider under den, nemlig arbeiderklassen.

Hva består nå denne konflikten i?

Før den kapitalistiske produksjonen, altså i mellomalderen, rådde smådriften på grunnlag av arbeidernes private eiendomsrett til produksjonsmidlene sine: De små frie eller livegne bøndenes jordbruk, håndverket i byene. Arbeidsmidlene - jord, jordbruksredskap, verksted, verktøy var den enkeltes arbeidsmidler, utelukkende beregnet til den enkeltes bruk, altså nødvendigvis små, dvergaktige, begrensete i sin virkning. Men nettopp derfor var de i regelen også produsentens eiendom. Å konsentrere og utvide disse spredte, små produksjonsmidlene, å forvandle dem til nåtidens mektig virkende hevarm for produksjonen, var nettopp den historiske rollen for den kapitalistiske produksjonsmetoden og dens bærer, borgerskapet. Hvordan borgerskapet siden det 15. århundre historisk har gjennomført dette gjennom de tre trinn: den enkle kooperasjon, manufakturen og storindustrien, har Marx utførlig skildret i fjerde avsnitt av "Kapitalen". Imidlertid kunne borgerskapet som han også påviser der ikke utvikle disse begrensete produksjonsmidlene til veldige produktivkrefter uten å forvandle dem fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige produksjonsmidler som bare kan brukes av mennesker i fellesskap. Istedenfor spinnerokken, håndvevstolen, smedhammeren kom spinnerimaskinen, den mekaniske vevstolen og damphammeren; istedenfor enkeltmannens verksted kom fabrikken som forutsatte samarbeid mellom hundrer og tusener arbeidere. Og akkurat som produksjonsmidlene, forvandlet også selve produksjonen seg fra en rekke individuelle til en rekke samfunnsmessige handlinger, og produktene fra individuelle til samfunnsmessige produkter. Garn, tøyer, metallvarer som nå ble levert fra fabrikken, var det felles produkt av mange arbeidere gjennom hvis hender de måtte gå i tur og orden før de ble ferdige. Ingen enkelt av dem kunne si: Dette har jeg gjort, det er mitt produkt.

Men der hvor i et gitt samfunn den spontane arbeidsdelingen, som er oppstått litt etter litt innen samfunnet og så å si har ett seg fram, blir grunnformen for produksjonen, da får produktene formen av varer, hvis innbyrdes bytte, kjøp og salg, setter de enkelte produsentene i stand til å tilfredsstille sine mangfoldige behov. Og dette var tilfellet i mellomalderen. Bonden solgte f. eks. landbruksprodukter til håndverkeren og kjøpte igjen håndverksproduktene hans. I dette samfunnet av enkeltprodusenter, vareprodusenter, trengte nå den nye produksjonsmåten inn. Inn i den spontant framvokste, planløse arbeidsdelingen, slik som det rådde i hele samfunnet, kom den med den planlagte arbeidsdelingen, slik den var organisert i de enkelte fabrikkene; ved siden av den individuelle produksjonen trådte den samfunnsmessige produksjonen. Produkter fra begge disse gruppene ble solgt på ett og samme marked, altså tilnærmelsesvis til de samme prisene. Men den planmessige organisasjonen var mektigere enn den naturgrodde arbeidsdelingen. De samfunnsmessig arbeidende fabrikkene framstilte produktene sine billigere enn de enkelte småprodusentene. Den individuelle produksjonen lå under på det ene området etter det andre, den samfunnsmessige produksjonen revolusjonerte alle de gamle produksjonsmetodene. Men om dens revolusjonære karakter hersket det så liten klarhet at den tvert om ble brukt som et middel til å høyne og fremme vareproduksjonen. Den tok flittig i bruk bestemte hevstenger for vareproduksjonen og varebyttet som allerede var til stede: handelskapital, håndverk, lønnsarbeid. Idet den samfunnsmessige produksjon selv opptrådte som en ny form for vareproduksjon, beholdt vareproduksjonens form for tilegnelse sin fulle gyldighet også for den og ble anvendt også på det som ble produsert under den.

I vareproduksjonen, slik som den hadde utviklet seg i mellomalderen, var det en opplagt sak hvem som hadde eiendomsretten til arbeidsresultatet. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av egne råstoffer, som han ofte hadde produsert selv, med sine egne arbeidsmidler og med sitt eget eller familiens arbeid. Han trengte slett ikke først å ta det i besittelse, det tilhørte ham uten videre. Eiendomsretten til produktet var altså grunnet på eget arbeid. Selv i de tilfellene da det ble brukt fremmed hjelp, var denne som regel en bisak og fikk hyppig annet vederlag ved siden av lønnen: laugslærlingen og -svennen arbeidet mindre for kost og lønn enn for sin egen utdannelse til mester.

Så kom konsentrasjonen av produksjonsmidlene og produsentene i store verksteder og manufakturer, deres forvandling til virkelig samfunnsmessige produksjonsmidler og samfunnsmessige produsenter. Men disse samfunnsmessige produksjonsmidlene og produsentene og produktene ble behandlet som om de fremdeles var produksjonsmidler og produkter av enkeltindivider. Mens eieren av arbeidsmidlene til da hadde tilegnet seg produktet fordi det i regelen var hans eget produkt og fremmed hjelpearbeid var unntak, så fortsatte eieren av arbeidsmidlene med å tilegne seg produktet, skjønt det nå ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid. På denne måten var det ikke de som faktisk hadde satt i gang produksjonsmidlene og framstilt produktene, men kapitalistene som ble eiere av de samfunnsmessig framstilte produktene. Produksjonsmidlene og produksjonen er i det vesentlige blitt samfunnsmessige. Men de blir underkastet en form for tilegnelse som forutsetter privat individuell produksjon, hvor altså hver og en eier sitt produkt og selv bringer det til markedet. Produksjonsmåten blir underkastet denne formen for tilegnelse, skjønt den opphever forutsetningene for den. ( 1 )

I denne motsetningen som gir den nye produksjonsmåten dens kapitalistiske karakter, ligger allerede spiren til vår tids uforliknelige motsetninger. Jo mer den nye produksjonsmåten ble rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle land med fabrikkproduksjon og dermed fordrev den individuelle produksjonen på noen ubetydelige rester nær, desto grellere måtte det også tre i dagen at samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse var motsetninger som ikke kunne forlikes.

De første kapitalistene fant, som sagt, lønnsarbeidet i fullt ferdig form ved siden av andre former for arbeid. Men det var lønnsarbeid som unntak, en bisyssel, en nødhjelp, en overgang. Landarbeideren som leilighetsvis tok arbeid for daglønn, hadde sitt eget stykke jord som han til nød kunne leve av. Laugsordningen sørget for at den som var svenn i dag, ble mester i morgen. Men så snart produksjonsmidlene ble samfunnsmessige og ble konsentrert i kapitalistenes hender, ble det annerledes. Både produksjonsmidlene og produktene til de enkelte småprodusentene ble mer og mer verdiløse. Det ble ikke noen annen utvei for dem enn å bli lønnsarbeidere hos kapitalistene. Lønnsarbeidet som tidligere hadde vært unntak og nødhjelp, ble regel og grunnform for hele produksjonen. Mens det før hadde vært en bisyssel, ble det nå arbeidernes eneste ervervsform. Den midlertidige lønnsarbeider ble nå livsvarig lønnsarbeider. Antallet av disse livsvarige lønnsarbeidere økte dessuten kolossalt ved at føydalordningen på denne tiden brøt sammen. Føydalherrenes følgesvenner ble henvist til seg selv, bøndene ble fordrevet fra gårdene sine osv. Skillelinjen var trukket mellom produksjonsmidlene i kapitalistenes hender på den ene siden og på den andre siden produsentene som var redusert til ikke å eie annet enn sin arbeidskraft. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trer fram som den uforliknelige motsetningen mellom proletariat og borgerskap.

Vi så at den kapitalistiske produksjonsmåten trengte inn i et samfunn som besto av vareprodusenter, enkeltprodusenter, hvis samfunnsmessige sammenheng ble formidlet ved at de byttet produktene sine. Men for ethvert samfunn som bygger på vareproduksjon er det karakteristisk at produsentene har mistet herredømmet over sine egne samfunnsmessige forbindelser. Enhver produserer for seg selv ved hjelp av sine tilfeldige produksjonsmidler og for sitt spesielle byttebehov. Ingen vet hvor meget av hans artikkel som kommer på markedet eller hvor meget det i det hele tatt trenges av den, ingen vet om det virkelig er behov for produktet hans, om han får dekket omkostningene, eller om han i det hele tatt får solgt. Det rår anarki i den samfunnsmessige produksjonen.

Men vareproduksjonen har som enhver annen produksjonsform sine særegne, iboende lover som ikke kan skilles fra den. Og disse lovene gjør seg gjeldende tross anarkiet, i det og gjennom det. De kommer til uttrykk i den eneste bestående formen for samfunnsmessige forbindelser: i byttingen, og de gjør seg gjeldende like overfor de enkelte produsentene som konkurransens tvangslover. De er altså til å begynne med ukjente for produsentene selv og må først bli oppdaget av dem litt etter litt gjennom lang erfaring. De gjør seg altså gjeldende uavhengig av produsentene og mot produsentene, som blindt virkende naturlover for sin spesielle produksjonsform. Produktet behersker produsentene.

I mellomalderens samfunn, især i de første århundrene, var produksjonen i det vesentlige innstilt på eget forbruk. Den tilfredsstilte i det store og hele bare produsentens og hans families behov. Der det rådet personlige avhengighetsforhold, som f. eks. på landet, bidro den også til å tilfredsstille føydalherrens behov. Det fant altså ikke sted noe varebytte, og produktene fikk derfor heller ikke karakteren av varer. Bondens familie produserte nesten alt den trengte, redskap og klær like meget som mat. Først da den nådde så langt at den produserte et overskudd ut over sitt eget behov og det som måtte leveres i naturalier til føydalherren, først da produserte den også varer. Dette overskuddet som ble kastet ut på markedet, som ble budt til salgs, ble til vare.

Håndverkerne i byene måtte riktignok alt fra begynnelsen av produsere for varebytte. Men også de framstilte selv det meste av det de behøvde. De hadde hager og små jordstykker, de lot buskapen sin beite i almenningen, som dessuten forsynte dem med trevirke og brensel. Kvinnene spant lin og ull osv. Produksjonen for bytte, altså vareproduksjonen, var bare i emning. Derfor rådde begrenset bytte, begrenset marked, stabile produksjonsmetoder, lokal avgrensning utad, lokal enhet innad, mark-fellesskapet på landsbygda, lauget i byene.

Men med utvidelsen av vareproduksjonen og især da den kapitalistiske produksjonsmåten begynte å gjøre seg gjeldende, trådte imidlertid vareproduksjonens hittil skjulte lover sterkere og mer åpent i virksomhet. Gamle bånd ble løst, gamle skillende skranker ble brutt ned, og produsentene forvandlet seg mer og mer til uavhengige, private vareprodusenter. Det trådte stadig tydeligere fram at det meste av produksjonen i samfunnet karakteriseres av manglende plan. Men det viktigste midlet for den kapitalistiske produksjonsmåten til å øke dette anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen, var nettopp det motsatte av anarki, nemlig en økende samfunnsmessig organisering av produksjonen i hvert enkelt produksjonsforetak. Og ved hjelp av denne organiseringen ble det gjort slutt på den gamle fredelige stabiliteten. Over alt der denne organiseringen av produksjonen ble innført i en industrigren, tålte den ikke noen eldre driftsmåte ved siden av seg. Der den underla seg håndverket, ble det gamle håndverket ødelagt. Arbeidsplassen ble en slagmark. De store geografiske oppdagelsene og koloniseringene som ble følgen av dem, mangedoblet avsetningsområdet og påskyndet forvandlingen av håndverket til manufaktur. Ikke nok med at kampen brøt ut mellom de enkelte lokale produsentene. De lokale kampene utviklet seg i sin tur til å bli nasjonale, til det 17. og 18. århundres handelskriger.

Endelig gjorde storindustrien og oppkomsten av et verdensmarked kampen universell og ga den samtidig en uhørt heftighet. De fordeler som de naturlige eller skapte produksjonsbetingelsene gir, er avgjørende for eksistenskampen både mellom de enkelte kapitalistene og mellom hele industrier og land. Den svake ble hensynsløst utryddet. Det er det som Darwin kaller den enkeltes kamp for tilværelsen, som med mangedoblet voldsomhet blir overført fra naturen til samfunnet. Dyrets naturstadium trer fram som høydepunktet av menneskelig utvikling. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse viser seg nå som en motsetning mellom organiseringen av produksjonen i den enkelte fabrikk og anarkiet l produksjonen i samfunnet som helhet.

Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i disse to formene for motsetning som på grunn av produksjonsmåtens opprinnelse er uløselig forbundet med den, og den har ikke noen vei ut av denne "onde sirkel", som allerede Fourier oppdaget. Men det som Fourier ikke i sin tid kunne se, er at kretsløpet blir stadig snevrere, at bevegelsen mer er som en spiral og i likhet med planetene en gang må ta slutt ved et sammenstøt med sentret. Det er det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som er den drivende kraften, som mer og mer gjør flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen proletarmassene som en gang kommer til å gjøre slutt på anarkiet i produksjonen. Det samfunnsmessige produksjonsanarkiet er den drivkraften som forvandler storindustriens ubegrensede muligheter til stadig å forbedre maskineriet til et maktbud, som tvinger hver enkelt industrikapitalist til å gjøre maskinene sine mer og mer fullkomne for ikke å gå under.

Men å gjøre maskinene fullkomne betyr å gjøre menneskelig arbeid overflødig. Når innføringen og den økte bruken av maskiner betyr at millioner av håndsarbeidere fortrenges av noen få maskinarbeidere, så betyr forbedringen av maskinene at også flere og flere av maskinarbeiderne blir fordrevet fra arbeidet, og i siste omgang fører det til at det skapes et større antall disponible lønnsarbeidere enn kapitalen gjennomsnittlig har bruk for å sysselsette. Det oppstår altså en regelrett industriell reservearmé, som jeg kalte den allerede i 1845.8 Den står til disposisjon i de tidene da industrien arbeider under høytrykk, og blir kastet på gaten når krakket nødvendigvis kommer etterpå. Den er alltid en klamp om foten for arbeiderklassen i dens eksistenskamp mot kapitalen, en regulator til å holde arbeidslønnen nede på det lave nivået som høver for kapitalistenes behov. Slik går det til at som Marx sier det maskineriet blir det mektigste kampmidlet for kapitalen i dens kamp mot arbeiderklassen, at arbeidsmidlene stadig slår maten ut av hendene på arbeiderne, at arbeiderens eget produkt forvandles til et redskap til å holde ham nede. Slik går det til at økonomiseringen med arbeidsmidlene fra første stund av også blir det mest hensynsløse sløseri med arbeidskraft og rovdrift på de normale forutsetningene for arbeidsfunksjonene; at maskineriet, "det mektigste midlet til å forkorte arbeidstiden, slår om til et ufeilbart middel til å forvandle arbeiderens og hele hans families livstid til disposisjon for kapitalisten som disponibel arbeidstid for å forrente kapitalen" ("Kapitalen", l. bd. eng. utg., s. 406). På denne måten blir overarbeid for den ene forutsetningen for at andre blir arbeidsløse, og at storindustrien, som er på jakt etter nye forbrukere over hele kloden, innskrenker massenes forbruk hjemme til et hungerminimum og derved undergraver sitt eget hjemmemarked. "Den loven som stadig holder den relative overbefolkningen eller den industrielle reservearméen i likevekt med omfanget av og energien i kapitalakkumulasjonen, lenker arbeideren fastere til kapitalen enn Hephaistos' lenker smidde Prometheus til fjellet. Den betinger en akkumulasjon av nød som svarer til akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom ved den ene polen er altså samtidig akkumulasjon av nød, slit, trelldom, uvitenhet, brutalisering og moralsk forfall ved motpolen, dvs. for den klassen som "produserer sitt eget produkt som kapital". (Marx, "Kapitalen", bd. I.) Og å vente en annen fordeling av produktene av den kapitalistiske produksjonsmåten ville være det samme som å forlange at elektrodene i et batteri ikke skulle spalte vannet, og ikke frigjøre oksygen ved den positive polen og hydrogen ved den negative.

Vi har sett hvordan de ubegrensede muligheter til å forbedre det moderne maskineriet, på grunn av anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ble til et maktbud for den enkelte industrikapitalisten til stadig å forbedre maskinene sine og øke deres produksjonsevne. Bare den faktiske muligheten til å utvide produksjonsområdet sitt blir for ham nettopp en slik tvangslov. Storindustriens enorme utvidelseskraft som gjør gassartenes utvidelseskraft til den rene barneleken, trer nå fram som en kvalitativ og kvantitativ utvidelsesnødvendighet, som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket skapes av konsumpsjonen, avsetningen, markedene for storindustriens produkter. Men markedenes utvidelsesevne, både utad og innad er avhengig av helt andre lover, som virker med langt mindre kraft. Markedenes utvidelse kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet er ikke til å unngå, og da det ikke kan framkalle noen løsning så lenge det ikke sprenger selve den kapitalistiske produksjonsmåten, kommer det igjen periodisk. Den kapitalistiske produksjonen framkaller en ny "ond sirkel".

Og faktisk er hele den industrielle og kommersielle verden, produksjonen og varebyttet mellom alle siviliserte folk og deres mer eller mindre barbariske haleheng kommet i ulage omtrent hvert tiende år helt siden 1825, da den første alminnelige krisen brøt ut. Varebyttet stopper opp, markedene er overfylte, produktene ligger i store mengder uten å kunne avsettes, kontantene forsvinner fra sirkulasjonen, kreditten opphører, fabrikkene står, de arbeidende massene er uten mat fordi de har produsert for mange levnetsmidler, den ene konkursen følger den andre, den ene tvangsauksjonen den andre. Stansen varer i årevis, produkter og produktivkrefter sløses bort og ødelegges i massevis, inntil de opphopete varemengdene endelig strømmer ut med større eller mindre prisfall og produksjonen og varebyttet etter hvert kommer i gang igjen. Litt etter litt blir tempoet hurtigere, slår over i trav, det industrielle travet går opp til galopp, denne øker igjen til den ville farten i et fullstendig industrielt, kommersielt, kredittmessig og spekulativt hinderløp, for endelig etter de mest halsbrekkende hopp igjen å havne i krisens grav. Og dette gjentar seg stadig påny. Vi har nå opplevd det hele fem ganger siden 1825 og opplever det i dette øyeblikket for sjette gang (1877). Og disse krisenes karakter er så sterkt utpreget at Fourier traff spikeren på hodet da han kalte den første av dem for: crise pléthorique, overflodskrise.

I krisene får motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir for øyeblikket lamslått; sirkulasjonsmidlet, pengene, blir en hindring for sirkulasjonen. Alle lovene for vareproduksjon og varesirkulasjon blir snudd opp ned. Det økonomiske sammenstøtet har nådd sitt høydepunkt: produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten. Den kjensgjerningen at den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen på fabrikkene har nådd det punktet hvor den blir uforenlig med det rådende produksjonsanarkiet i samfunnet, som eksisterer side om side med den og dominerer den, denne kjensgjerningen blir håndgripelig for kapitalistene gjennom den voldsomme konsentrasjonen av kapitalen som pågår under krisene gjennom mange store og ennå flere små kapitalisters ruin. Hele mekanismen i den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de produktivkreftene den selv har skapt. Den er ikke lenger i stand til å forvandle denne mengden av produksjonsmidler til kapital. De ligger brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearméen ligge brakk. Produksjonsmidler, levnetsmidler, disponible arbeidere, alle produksjonens og den allmenne rikdommens elementer fins i overflod. Men "overfloden blir en kilde til nød og savn" (Fourier), fordi det nettopp er overfloden som hindrer at produksjons- og levnetsmidlene forvandles til kapital. For i det kapitalistiske samfunnet kan produksjonsmidlene ikke bli virksomme med mindre de på forhånd er blitt forvandlet til kapital, d. e. til et middel til å utbytte menneskelig arbeidskraft. Som et spøkelse reiser seg mellom arbeiderne og produksjons- og levnetsmidlene nødvendigheten av at de siste forvandles til kapital. Det er bare denne nødvendigheten som hindrer at produksjonens saklige og personlige hevstenger kan finne hverandre. Bare den hindrer produksjonsmidlene i å virke, arbeiderne i å arbeide og leve. På den ene siden trer det altså klart i dagen at selve den kapitalistiske produksjonsmåten ikke lenger er i stand til å forvalte disse produktivkreftene. På den andre siden krever disse produktivkreftene selv med stadig stigende styrke at motsigelsen blir opphevd og at de blir befridd fra sin egenskap av kapital, de krever at deres karakter som samfunnsmessige produktivkrefter blir anerkjent.

Det er dette opprøret fra de voldsomt økende produktivkreftene mot deres kapitalegenskap, dette stadig økende kravet om anerkjennelse av deres samfunnsmessige karakter, som tvinger kapitalistklassen til selv i stadig større utstrekning så langt dette i det hele tatt er mulig innen rammen av kapitalismen å behandle dem som samfunnsmessige produktivkrefter. Både den industrielle høytrykksperioden med ubegrenset kredittutvidelse og selve krakket med sammenbrudd for store kapitalistiske foretak tvinger fram den formen for sammenslutning av større masser av produksjonsmidler som vi møter i de ymse slag av aksjeselskaper. Mange av disse produksjons- og distribusjonsmidlene er alt fra først av så kolossale at de utelukker enhver annen form for kapitalistisk utbytting. Dette gjelder f. eks. jernbanene. På et videre utviklingstrinn er heller ikke denne formen tilstrekkelig lenger. De innenlandske storprodusentene i en og samme industrigren slutter seg sammen til en "trust", et samband med det formål å regulere produksjonen. De bestemmer det samlete kvantum som skal produseres, fordeler det seg imellom og tvinger på den måten gjennom den salgsprisen som de har fastsatt på forhånd. Da imidlertid slike truster for det meste faller fra hverandre ved første lavkonjunktur, fører de nettopp derved til enda mer konsentrerte sammenslutninger: Hele industrigrener forvandles til et eneste stort aksjeselskap, den innenlandske konkurransen viker for dette selskapets innenlandske monopol. Slik gikk det i 1890 med den engelske alkaliproduksjonen, som nå etter sammenslutningen av samtlige av de 48 store fabrikkene drives av et eneste enhetlig ledet selskap med en kapital på 6 millioner pund.

Med trustene går den frie konkurransen over i sin motsetning, til å bli monopol, den planløse produksjonen i det kapitalistiske samfunnet kapitulerer for det kommende sosialistiske samfunnets planmessige produksjon. Enda riktignok til fordel for kapitalistene.

Men her blir utbyttingen så håndgripelig at den er nødt til å bryte sammen. Ikke noe folk kommer til å finne seg i en produksjon ledet av truster, en så utilslørt utsuging av alle ved en liten bande kupongklippere.

I alle tilfelle, med eller uten truster, må til sjuende og sist det kapitalistiske samfunnets offisielle representant, staten, overta ledelsen av produksjonen. ( 2 ) Nødvendigheten av å gjøre den til statseiendom blir først klar når det gjelder de store kommunikasjonsmidlene: post, telegraf og jernbaner.

Mens krisen har avslørt borgerskapets manglende evne til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser forvandlingene av de store produksjons- og distribusjonsmidlene til aksjeselskaper, truster og statseiendom at borgerskapet helt kan unnværes i produksjonen. Alle kapitalistenes samfunnsmessige funksjoner blir nå utført av lønnede funksjonærer. Kapitalisten skjøtter ikke lenger noen sosial funksjon, bortsett fra at han innkasserer utbytte, klipper kuponger og spekulerer på børsen, der de ymse kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. Mens den kapitalistiske produksjonsmåten først fordrev arbeiderne, fordriver den nå kapitalistene og forviser dem til den overflødige delen av befolkningen, akkurat som den gjorde med arbeiderne, selv om de foreløpig ikke havner i den industrielle reservearméen.

Men verken overgangen til aksjeselskaper og truster eller til statseiendom opphever produktivkreftenes kapitalistiske natur. Når det gjelder aksjeselskaper og truster er dette uten videre klart. Og den moderne staten er heller ikke annet enn den organisasjon som det borgerlige samfunnet skaper for å opprettholde de allmenne ytre vilkår for den kapitalistiske produksjonsmåten mot overgrep både fra arbeidernes og fra enkelte kapitalisters side. Den moderne staten er, hvilken form den enn har, i sitt innhold et kapitalistisk maskineri, den er kapitalistenes stat, den ideelle personifisering av den totale nasjonale kapital. Jo flere produktivkrefter den overtar som sin eiendom, desto mer blir den en virkelig felleskapitalist, og desto flere statsborgere utsuger den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet blir ikke opphevd, det blir tvert om satt på spissen. Men da kommer omslaget. Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den.

Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveier tar i besittelse produktivkreftene, som ikke noen andre enn hele samfunnet kan styre lenger. På denne måten gjør produsentene helt bevisst gjeldende den samfunnsmessige karakter hos produksjonsmidlene og produktene, som i dag vender seg mot produsentene selv, periodisk river opp all produksjon og fordeling og virker blindt, voldsomt og ødeleggende som en naturlov. Men når samfunnet overtar produktivkreftene, vil produktivkreftenes og produktenes karakter bli utnyttet av produsentene med full innsikt, slik at de forvandler seg fra å være årsaken til forstyrrelser og periodiske sammenbrudd til å bli den mektigste hevarm for produksjonen.

De kreftene som gjør seg gjeldende i samfunnet, virker akkurat som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke forstår dem og regner med dem. Men når vi først har lært dem å kjenne, forstått deres virkemåte, retning og virkninger, så står det bare til oss å tvinge dem mer og mer under vår vilje og å bruke dem til å oppnå det vi ønsker. Særlig gjelder dette for vår tids veldige produktivkrefter. Så lenge vi hårdnakket nekter å forstå deres natur og karakter og en slik forståelse går imot den kapitalistiske produksjonsmåten og dens forsvarere - så lenge virker disse kreftene mot oss og trass i oss, så lenge hersker de over oss slik som vi har gjort utførlig rede for her.

Men har vi engang lært å forstå deres virkelige natur, så kan de i hendene på de forente produsentene forvandles fra demoniske herskere til villige tjenere. Det er samme skilnaden mellom elektrisitetens ødeleggende kraft i lynet under tordenvær og den temmede elektrisiteten i telegrafen og lysbuen. Det er samme skilnaden som mellom ildebrann og ilden i menneskets tjeneste. Ut fra denne sluttelige erkjennelsen av de moderne produktivkrefters virkelige natur, vil anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen vike for samfunnsmessig planmessig regulering av produksjonen etter behovene i hele samfunnet og hos den enkelte. Dermed blir den kapitalistiske tilegnelsesmåten, hvor produktet først undertrykker produsenten og dernest også kapitalisten, erstattet av en tilegnelsesmåte som springer fram av selve de moderne produksjonsmidlenes natur: på den ene siden en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde og utvide produksjonen, på den andre siden en direkte individuell tilegnelse i form av levnets- og nytelsesmidler.

Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer fullstendig forvandler det store flertallet av befolkningen til proletarer, skaper den samtidig den makten som er nødt til å fullbyrde denne omveltningen for ikke selv å gå under. Idet produksjonsmåten mer og mer tvinger fram at de store samfunnsmessige produksjonsmidlene blir statseiendom, viser den selv veien til å gjennomføre denne omveltningen. Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene til statseiendom.

Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også staten som stat. Samfunnet hittil, som beveger seg i klassemotsetninger, trengte staten, dvs. en organisasjon som den til enhver tid utbyttende klassen hadde bruk for til å opprettholde sine produksjonsvilkår, altså særlig til med vold å holde den utbyttede klassen nede i de vilkårene for undertrykkelse som var gitt av den bestående produksjonsmåten (slaveri, livegenskap, lønnsarbeid). Staten var den offisielle representanten for hele samfunnet, dets sammenslutning i en synlig korporasjon, men dette var den bare for så vidt den var staten til den klassen som for samtiden sto som eneste representant for hele samfunnet: I oldtiden var det de slaveeiende byborgernes stat, i mellomalderen føydaladelens, i vår tid borgerskapets. I og med at den omsider virkelig blir en representant for hele samfunnet, gjør den seg selv overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart man har avskaffet klasseherredømmet og sammen med det den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det hittil rådende produksjonsanarkiet, og man dermed også har gjort ende på de sammenstøt og utskeielser som har vært følgen, da fins det ikke lenger noe å undertrykke som gjør en spesiell undertrykkelsesmakt, en stat, nødvendig. Statens første handling som den virkelige representant for hele samfunnet overtakingen av produksjonsmidlene i hele samfunnets navn er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene området etter det andre og dør ut av seg selv. I stedet for herredømme over personer trer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke "avskaffet", den dør bort. På denne bakgrunn bør man vurdere frasen om "den frie folkestaten", både når det gjelder dens agitatoriske berettigelse på sin tid og dens fullstendige utilstrekkelighet fra vitenskapelig synspunkt. Og på samme bakgrunn bør man også vurdere de såkalte anarkistenes krav om å avskaffe staten fra i dag til i morgen.

Samfunnets overtaking av samtlige produksjonsmidler har helt siden den kapitalistiske produksjonsmåten dukket opp i historien, mange ganger mer eller mindre klart foresvevd både enkeltpersoner og hele sekter som et framtidsideal. Men den kunne først bli mulig, kunne først bli en historisk nødvendighet, etter at de virkelige vilkårene for å gjennomføre den var til stede. Oppdelingen av samfunnet i en utbyttende og en utbyttet, en herskende og en undertrykt klasse, var den nødvendige følgen av den svakt utviklede produksjon i eldre tider. Så lenge det samfunnsmessige fellesarbeidet ikke kaster av seg stort mer enn det som skal til for så vidt å opprettholde folkets eksistens, så lenge altså det store flertall av samfunnets medlemmer helt eller nesten helt er opptatt med arbeid, så lenge må også dette samfunnet nødvendigvis spalte seg opp i klasser. Ved siden av det store flertallet som bare sliter og treller, oppstår en annen klasse som er befridd fra direkte produktivt arbeid, som utfører samfunnets fellesanliggender: arbeidsledelse, statens forretninger, justis, vitenskap, kunst osv. Det er altså loven om arbeidsdeling som ligger til grunn for oppdelingen i klasser. Men det hindrer ikke at klassedelingen er blitt ført gjennom med vold og rov, med list og bedrag, og at den herskende klassen, når den en gang har erobret makten, alltid har forsøkt å befeste den på bekostning av den arbeidende klassen og forvandle ledelsen av samfunnet til en økt utbytting av massene.

Selv om oppdelingen i klasser således har en viss historisk berettigelse, så gjelder det dog bare for et gitt tidsrom, under visse samfunnsmessige vilkår. Den hadde sin grunn i en utilstrekkelig produksjon. Den blir feid bort når de moderne produktivkreftene utfolder seg helt. Og faktisk forutsetter avskaffelsen av samfunnsklassene en historisk utviklingsgrad der eksistensen ikke bare av denne eller hin bestemte herskende klassen, men eksistensen av en herskende klasse i det hele tatt, altså selve klasseskilnaden, er blitt foreldet. Den forutsetter altså at produksjonen har nådd et så høyt utviklingstrinn at en bestemt samfunnsklasses tilegnelse av produksjonsmidler og produkter og dermed av det politiske herredømmet, monopolet på kulturen og ledelse av åndslivet ikke bare er blitt overflødig, men en hindring for utviklingen også i økonomisk, politisk og intellektuell henseende.

Dette punktet er nådd nå. Borgerskapets politiske og intellektuelle fallitt er ikke lenger noen hemmelighet, ikke en gang for borgerskapet selv, og den økonomiske fallitten gjentar seg regelmessig hvert tiende år. I hver ny krise holder samfunnet på å kveles under tyngden av sine egne produktivkrefter og produkter som det ikke kan bruke, det står hjelpeløst like overfor den absurde motsetningen at produsentene ikke har noe å forbruke fordi det mangler forbrukere. Produksjonsmidlenes utvidelseskraft sprenger de båndene som den kapitalistiske produksjonsmåten har lagt på dem. Frigjøringen fra disse lenkene er den eneste forutsetningen for en uavbrutt, stadig raskere framskridende utvikling av produktivkreftene og dermed for en praktisk talt ubegrenset økning av selve produksjonen. Men ikke nok med det. Den samfunnsmessige tilegnelsen av produksjonsmidlene fjerner ikke bare de kunstige skrankene som. nå hemmer produksjonen, men også det faktiske sløseriet og ødeleggingen av produktivkrefter og produkter, som for tiden hører uunngåelig med til produksjonen og når sitt høydepunkt i krisene. Den frigjør videre en mengde produksjonsmidler og produkter for samfunnet ved å gjøre ende på det vanvittige luksusforbruket hos de herskende klassene og deres politiske representanter. Den muligheten at en ved hjelp av den samfunnsmessige produksjon kan sikre alle samfunnsmedlemmene et utkomme som ikke bare er materielt helt tilstrekkelig og som blir rikere fra dag til dag, men som også garanterer dem en fullstendig fri utvikling og utfoldelse av deres legemlige og åndelige anlegg, denne muligheten fins nå for første gang, men den fins. ( 3 )

I og med at samfunnet overtar produksjonsmidlene, er det slutt med vareproduksjonen og dermed med produktets herredømme over produsentene. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen blir erstattet med planmessig og bevisst organisasjon. Det er slutt med den enkeltes kamp for tilværet. Først da forlater mennesket, i en viss forstand, definitivt dyreriket, det går fra dyriske livsvilkår over til virkelige menneskelige. Alle de livsvilkår som dittil har omgitt menneskene og som har hersket over dem, blir da lagt inn under menneskenes herredømme og kontroll. De blir for første gang virkelig bevisste herrer over naturen i og med at de blir herrer over sin egen samfunnsorganisasjon. Lovene for deres egen samfunnsmessige virksomhet, som hittil møtte dem som fremmede naturlover som hersket over dem, blir nå brukt av menneskene med full sakkunnskap, og dermed behersket. Menneskenes egen samfunnsorganisasjon som hittil møtte dem som om de var blitt påtvunget dem av naturen og historien, blir nå resultatet av deres frie handlinger. De objektive, fremmede maktene som hittil har behersket historien, kommer nå under menneskenes egen kontroll. Først på dette tidspunkt vil menneskene fullt bevisst skape sin egen historie, først nå får de samfunnsmessige årsakene, som de har satt i bevegelse, overveiende og i stadig større utstrekning den tilsiktede virkning. Det er menneskenes sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens rike.

La oss til slutt kort sammenfatte den historiske utviklingens gang:

I. Mellomalderens samfunn: Individuell småproduksjon. Produksjonsmidler passende for den enkeltes bruk, derfor primitive, tungdrevet og lite effektive. Produksjon for umiddelbart forbruk, enten for produsenten selv, eller for føydalherren. Bare i de tilfelle hvor det foreligger et produksjonsoverskudd ut over dette forbruket falbys dette overskuddet til salg og brukes som byttemiddel: Vareproduksjonen er derfor bare i sin første begynnelse. Men allerede nå ligger skjult i den spiren til anarkiet i hele den samfunnsmessige produksjonen.

II. Den kapitalistiske revolusjonen: Industrien undergår en forandring, først ved hjelp av enkel kooperasjon og manufakturen. De hittil spredte produksjonsmidlene konsentreres i store verksteder, og dermed forvandles de fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige, en forvandling som stort sett ikke har noen innflytelse på bytteformen. De gamle tilegnelsesformene beholder sin gyldighet. Kapitalisten trer fram: i sin egenskap av eier av produksjonsmidlene tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen er blitt en samfunnsmessig handling, varebyttet og tilegnelsen forblir individuelle handlinger utført av enkelte: Privatkapitalisten tilegner seg det samfunnsmessige produkt. Dette er den grunnleggende motsetningen som er opphavet til alle de motsetninger nåtidens samfunn beveger seg i og som storindustrien tydelig viser.

A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeideren blir dømt til livsvarig lønnsarbeid. Antagonisme mellom proletariat og borgerskap.

B. De lovene som behersker vareproduksjonen, trer tydeligere fram og virker med stadig større kraft. Hemningsløs konkurranse. Motsetning mellom den samfunnsmessige organisasjon i den enkelte fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som helhet.

C. På den ene siden blir maskineriet stadig mer fullkomment, og gjennom konkurransen blir dette en tvangslov for hver enkelt fabrikant og ensbetydende med at stadig flere arbeidere blir overflødige:

den industrielle reservearméen. På den andre siden en ubegrenset utvidelse av produksjonen, noe som også er en av konkurransens tvangslover for enhver fabrikant. Alt dette fører til en voldsom utvikling av produktivkreftene, tilbudet blir større enn etterspørselen, altså overproduksjon. Markedene blir overfylte, kriser hvert tiende år, den onde sirkel: her overflod av produksjonsmidler og produkter - der overflod av arbeidere uten beskjeftigelse og eksistensmidler. Men disse to hevstengene for produksjon og samfunnsmessig velstand kan ikke samarbeide, fordi den kapitalistiske produksjonsformen forbyr produktivkreftene å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først er blitt forvandlet til kapital. Og det er nettopp overfloden på produkter som hindrer det. Motsetningen er blitt så stor at den er blitt en meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytteformen. Beviset er levert for at borgerskapet ikke lenger evner å lede sine egne samfunnsmessige produktivkrefter.

D. Produktivkreftenes samfunnsmessige karakter blir delvis anerkjent, selv kapitalistene blir nødt til det. De store produksjons- og kommunikasjonsorganisasjonene overtas, først av aksjeselskaper, seinere av truster og endelig av staten. Borgerskapet viser seg å være en overflødig klasse; alle dets samfunnsmessige funksjoner utføres nå av lønnede funksjonærer.

III. Den proletariske revolusjonen, motsetningene løses: Proletariatet erobrer samfunnsmakten og forvandler ved hjelp av denne de samfunnsmessige produksjonsmidlene som glir ut av borgerskapets hender, til offentlig eiendom. Med denne handling befrir det produksjonsmidlene fra sin kapitalegenskap og gir deres samfunnsmessige karakter full frihet til å gjøre seg gjeldende. En samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer blir nå mulig. Utviklingen av produksjonen gjør den fortsatte eksistensen av forskjellige samfunnsklasser til en anakronisme. I samme forhold som anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen forsvinner, dør også statens politiske autoritet bort. Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, de blir frie.

Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd er det moderne proletariats historiske oppgave. A utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.



Noter

( 1 ) Det behøver ikke her å forklares nærmere at selv om tilegnelsesformen forblir den samme, så revolusjoneres tilegnelsens karakter ikke mindre enn selve produksjonen av den utviklingsprosessen som er skildret ovenfor. Det er selvsagt stor forskjell om jeg tilegner meg produktet av mitt eget eller andres arbeid. For øvrig: Lønnsarbeidet, som allerede inneholder spiren til hele den kapitalistiske produksjonsmåten er meget gammelt. Isolert og i spredte tilfeller fantes det i århundrer ved siden av slavearbeidet. Men denne spiren kunne først utfolde seg til den kapitalistiske produksjonsmåten etter at de historiske forutsetningene var lagt til rette.

( 2 Merknad av Engels ) Jeg sier . For bare i det tilfellet når produksjons- og samferdselsmidlene virkelig har vokst fra å bli ledet av aksjeselskap, når altså statlig overtakelse økonomisk ikke er til å unngå, bare i dette tilfellet betyr det et økonomisk fremskritt, selv om det er den nåværende staten som gjør det, da betyr det at det kommer et nytt skritt nærmere at samfunnet selv overtar alle produktivkreftene. Men etter at Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådt frem en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utartet til rent spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich regnes blant grunnleggerne av sosialismen. Da den belgiske staten bygde hovedjernbanene sine selv, da Bismarck uten noen som helst økonomisk nødvendighet gjorde hovedjernbanelinjen i Preussen til statseiendom bare for ganske enkelt å kunne utnytte og utruste den bedre i tilfelle krig, for å opprette jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringen, og hovedsakelig for å skaffe seg en ny inntektskilde som var uavhengig av parlamentariske beslutninger - så var det på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. Ellers ville også den kongelige sjøhandelen, den kongelige porselensmanufakturen eller til og med kompaniskredderen i militæret vært sosialistiske tiltak, eller sannelig, som en luring foreslo i fullt alvor under Friedrich Wilhelm III i trettiårene, statlig overtakelse av - bordellene.


( 3 Merknad av Engels ) Et par tall kan gi en tilnærmet forestilling om den enorme utvidelseskraften de moderne produksjonsmidelene har, selv under trykket av kapitalismen. Etter beregningene til Giffen var den samlede rikdommen i Storbritannia og Irland i runde tall:

1814  2200 millioner pund st.  =   44 milliarder mark

1865  6100 millioner pund st.  =  122 milliarder mark

1875  8500 millioner pund st.  =  170 milliarder mark

Når det gjelder ødeleggelsen av produksjonsmidler og produkter under krisene, så ble det på den 2. tyske industrielle kongress i Berlin 21. februar 1978 beregnet at det totale tapet under det siste krakket i bare den tyske jernindustrien ble på 455 millioner mark.